Du, vet du hva som skjedde her om dagen? Pappa var innom på besøk, og vi ble sittende og prate om hvor håpløst det er med telefonen til mannen min. Han må ha den på strøm hele tida, og den holder maks i femten-tjue minutter før den slår seg av. Bytter vi batteri, blir den bare enda verre! Så jeg har begynt å se etter ny mobil jeg kan ønske meg til bursdagen min.
Planen er egentlig at mannen min da skal få arve min gamle mobil, for han har faktisk enda større behov enn meg. Og så, akkurat som vi sitter og snakker om dette, finner pappa frem en gammel slitt eske og sier: Her, denne er fra bestemoren min. Kanskje du kan selge den og kjøpe deg en telefon? Bestemor hadde bestemt at jeg skulle få gifteringen hennes. Og utrolig nok var til og med originalesken med.
Inni esken lå ikke bare ringen, men også kvitteringen, en lapp og et gammelt segl. Ringen ble faktisk kjøpt i 1977, og den veier litt over sju gram.
Jeg vet liksom ikke hvor mye det er verdt lenger, nå som tidene har endret seg så mye. Men den må jo være ganske dyr, tenker jeg. På den tiden var det jo inn å ha tjukke gifteringer, og folk hadde råd til det på en litt annen måte.
I dag vet jeg ikke om så mange ville kjøpt en sånn tykk ring. Og sånn som prisene på gull er nå, tør jeg nesten ikke tenke på hvor mye noe sånt koster. Det står at det er 14 karat gull akkurat som på gamle norske ringer. Og ringen er jo enorm sammenlignet med en vanlig forlovelsesring nå til dags.
Jeg sa med én gang at jeg aldri kommer til å selge den ringen. Jeg skal bruke den selv. Jeg tror ikke på sånne gamle varsler og myter om at man ikke skal bruke andres ringer. For meg blir dette et minne jeg alltid vil holde kjært. Mobiler får man byttet ut hele tiden man kjøper, de går i stykker og så kjøper man ny. En sånn ring kommer jeg aldri til å kjøpe igjen.
Hva ville du gjort om du plutselig fikk en sånn ring?
