Etter at jeg hadde født, la jeg på meg litt. Vekten økte egentlig ikke mye, men… Mannen min begynte å klage over hvordan ting var, og maste stadig om det.
Istedenfor å si: “Det gjør ingenting, kjære, du er fortsatt den beste,” og vente tålmodig til jeg kom meg igjen, så valgte han å gå sin vei. Han dro så brått at en dag kom han bare aldri tilbake. Jeg stod der alene med et barn på armen, og jeg trenger vel ikke si mer dere skjønner hvordan det føltes.
Til slutt ble jeg lei av å fortvile, og fant styrke til å ta livet tilbake. Jeg skaffet meg en hund, en norsk buhund, og begynte å jogge tidlig om morgenen sammen med ham. Jeg begynte å trene magemusklene. Det var tøft, særlig mentalt, men det tvang bort mørke tanker. Etter hvert ble jeg vant med å være i aktivitet og da jeg fikk meg jobb, meldte jeg meg inn på treningssenteret.
Treneren på vårt lokale senter, Thomas, var oppmerksom og tålmodig. Etter noen år med jevn trening, fikk jeg ikke bare kroppen tilbake, men klarte til og med å forbedre formen nesten halvannen ganger bedre! Jeg lærte meg å like kroppen min igjen.
En dag, på vei hjem fra trening med gymbagen slengt over skulderen og svett treningsklær, la jeg merke til at min tidligere ektemann, Eivind, stod foran inngangsdøren. Han hadde kjøpt blomster og sjokolade, ringte på, men sønnen min ville ikke åpne. Da skjønte jeg at jeg faktisk hadde et øyeblikk til å oppfylle en drøm mange forlatte bærer på…
Å få ham til å kjenne på angeren. Jeg strakte armene over hodet, tok fem raske knebøy, rettet på genseren og gikk bort til ham…
Og vet du hva han sa? Unnskyld meg, frøken, bor du her i blokka? Kan du slippe meg inn?
Jeg måtte le sørgmodig, skjulte ansiktet i hendene og, med en følelse av uslåelig triumf, trakk meg unna. Sa jeg noe morsomt? Han ble plutselig irritert. Hva er det egentlig du ler av? Sa jeg… på folkeregisteret… Da jeg lovet å elske og beskytte… Jeg snudde meg rett mot ham. Jeg er fortsatt ikke ferdig med å le! Han stirret overrasket på meg. Du har ti sekunder til å forlate denne gårdsplassen sa jeg alvorlig. Kan jeg i det minste få se sønnen min? ba han. Gå… bare gå! Han sa ingenting, så seg ofte tilbake… Men det var forgjeves. Ønsker kan gå i oppfyllelse om man virkelig bestemmer seg. Og jeg lærte at styrke ikke alltid handler om å endre seg for noen andre, men å velge seg selv, hver dag.
