Synnøve og jeg har alltid stått hverandre nær, helt siden vi var små. Livet har bare styrket båndet mellom oss. Hun flyttet til Oslo for å studere på universitetet, og ble etter hvert boende der, fant seg jobb og leide en leilighet. Selv om avstanden ble større, mistet vi aldri kontakten. Hun kom hjem i feriene, og vi snakket ofte på telefonen. Da jeg var tjue, giftet jeg meg og fikk en datter. For et år siden bestemte jeg og mannen min oss for å flytte til Oslo, og det tilfeldigvis slik at vi leide en leilighet i samme nabolag som Synnøve.
Synnøve, som nå er tjuesju år, har vært singel hele denne tiden. Det har undret meg, siden hun er en flott kvinne på alle måter. Men nylig fortalte hun at hun endelig hadde begynt å treffe en mann. Jeg ble glad, og ba henne spent om å få møte ham. Hun svarte litt gåtefullt at det ikke var riktig tid ennå.
En knapp måned senere ble møtet likevel en realitet. Erik hadde flyttet inn hos henne, og Synnøves søster inviterte meg og mannen min over på besøk. Første gang jeg fikk se forloveden hennes, ble jeg sjokkert. Han så mye eldre ut enn tretti, og ansiktet hans bar preg av et liv med alkohol og harde tak. Han virket ustelt, nesten som en uteligger. Mannen min og jeg utvekslet blikk fulle av overraskelse. Senere fikk jeg høre at Erik var arbeidsledig, og hadde bare fullført grunnskolen.
Jeg klarte ikke å fatte hvorfor min kloke, vakre og ressurssterke søster hadde valgt ham. Jeg forsøkte å ta det opp med henne, fortelle om bekymringene mine, men hun svarte sint at jeg måtte slutte å blande meg i livet hennes. Hun sa til og med at hun ønsket å få barn med ham, noe som rystet meg. Bare tanken på at hun skulle ha barn med en slik mann gjorde meg kvalm. Fornuften min strittet imot, og jeg klarte ikke finne noen forklaring på hvorfor hun hadde bestemt seg for akkurat ham, uansett hvor forskjellige folks smak kan være.
