På vår skole gikk det en jente hun var foreldreløs.
Hun bodde sammen med bestemoren sin, som var veldig gammel og sterkt troende. Hver søndag gikk de til kirken sammen, forbi huset vårt, begge like tynne og skjøre, med hvite sjal over hodet. Det ble sagt at bestemoren forbød henne å se på TV, spise godteri, og le med åpen munn, så ikke djevelen skulle komme inn. I tillegg måtte hun vaske seg med iskaldt vann.
Vi ertet henne ofte. Hun så på oss med grå, voksent alvorlige øyne og sa: «Kjære Gud, tilgi dem, de vet ikke hva de gjør.» Ingen ble venn med henne, alle syntes hun var litt gal. Hun het Margrete. Bare Margrete.
I min barndom var ikke maten i skolekantina noe å skryte av. Men på fredager fikk vi boller med te eller pølse i brød med kakao og en liten sjokoladebit. En fredag, da vi drev og ertet Margrete, var det noen som dyttet henne, hun ramlet inn i meg, jeg falt mot bordet med brettet hvor det sto flere glass med kakao, og hele denne sjokoladefloden sprutet over to eldre elever.
Jaha, sa de eldre elevene.
Løp! sa jeg, grep Margrete i hånden og vi sprang til vår klasse.
Det føltes som om et opphisset indianerlag var rett bak oss, sammen med en stampende flokk med bison. De siste to timene var matte. Utenfor glassdøren skimtet vi to høye skikkelser. Av og til åpnet døren seg litt, og to hoder tittet inn, deretter hvisket de sammen. Jeg skjønte at det ventet oss en oppvask, kanskje et lite oppgjør.
Hovedsaken er å snike seg ut av klassen uten å bli sett, så vet jeg veien til loftet, vi kan sitte der til det blir mørkt, og så løpe hjem.
Nei, sa Margrete, Vi går som vanlige jenter. Enkelt og greit, mens det er lyst.
Men Margrete, de står jo der De kommer til å
Hva da? Hva gjør de? Heller kefir over hodet vårt? Skriker? Slår femteklassingene? Hva da?
Vel
Selv om de slår oss, så er det bare én gang. Men hvis vi ikke går, blir vi redd hver dag.
Vi gikk ut sammen med de andre. Som det sømmer seg for jenter. Rolig og diskret. De to eldre elevene lente seg mot veggen.
Hei, småtroll, hvem av dere mistet denne? I guttens hånd lå min lommebok med Mikke Mus og ti kroner fra mamma (til svømmetimene og tegneklubben).
Her, sa han og la lommeboken i hånden min. Ikke stikk av neste gang.
Jeg gikk hjem, svingte skolesekken, og tenkte hvor godt det var å leve. Alt hadde ordnet seg. Og hvor fint det var at jeg hadde fått en ny venninne.
Skal jeg ringe mamma, så kan hun ringe bestemoren din, og spørre om du kan komme hjem til meg for å se på tegnefilmer? Eller har du ikke lov?
Margrete himlet med øynene.
Kom! Vi henter vafler med brunost fra bestemoren, hun har stekt i dag.
Vi var venner i mange år. Helt til livet tok oss til hver vår verdensdel.
Men jeg husker den ene gangen.
Det er skummelt å hoppe fra stupebrettet ned i det blå speilet på svømmehallen. Men det er bare skummelt én gang.
Det er skummelt å gjøre noe nytt. Hva er det verste som kan skje? De sier jeg er dum? De sier det én gang. Men hvis jeg lar være, sier jeg det til meg selv hver dag.
Skummelt én gang. Eller hver dag.
Du overvinner frykten én gang. Eller lar frykten leve livet ditt hver dag.
Du har alltid et valgJeg har alltid latt Margrete være mitt ekko. Når jeg nøler foran noe nytt, hører jeg stemmen hennes så klart: “Hva er det egentlig du er redd for?” Og jeg tar steget, selv om hjertet dunker. For jeg vet, innerst inne, at det er bedre å leve med motet fra en ensom jente, enn å angre alt jeg aldri våget.
Og når noen spør hvorfor jeg tør å hoppe, å gjøre det ingen andre tør, så smiler jeg bare og tenker: Det er bare skummelt én gang. Jeg tar sjansen for oss begge.
