Kjære dagbok,
Naboen min har tydelig bestemt seg for at hun kan be om alt mulig! Nå er det bare å flytte inn hos meg.
Jeg trenger et utenforstående perspektiv. Slik er situasjonen: Datteren min, Synnøve, er venner med en gutt fra nabolaget, Marius, som er noen år eldre. Jeg møter Marius mor, Ingrid, av og til, men jeg ville ikke kalle henne en venn.
Vi begynte å ha jevnlig kontakt med Ingrid på grunn av barna. Vi gikk turer sammen, og hun ga meg klær som var for små til sønnen hennes, så jeg leverte dem tilbake og tok alltid med juice og småkaker til barnet hennes som en takk. Etter hvert bestemte jeg meg for ikke å ta noe mer fra henne det var lettere å kjøpe alt selv og unngå forpliktelser.
De rolige spaserturene utviklet seg til et mer merkelig forhold. Naboen begynte stadig å be meg om noe. Fra den daglige henvendelsen ble: «Gi meg en kopp kaffe!». Hvis noen liker kaffe, bør de kjøpe den selv i stedet for å tigge hver dag. Hun kommer på besøk selv om jeg aldri har invitert henne. Når hun ser leker på lekeplassen, blir hun begeistret og tar med seg leker hjem igjen og igjen. De vil ha alt. De har allerede tatt mange ting fra oss.
Ingrid inviterer seg sjelden på besøk, med unnskyldningen at hun har en syk mor som bor i et eget rom. Hun nøler ikke med å be om medisiner når sønnen blir syk, og spør etter ting som finnes i ethvert vanlig hjemmekrimiser. Av og til krever hun noe for seg selv. Jeg forstår ikke hvordan noen kan leve slik. En enkel febernedsettende tablet bør enhver mor ha i nærheten. Hun gir bort nesten tomme pakker og flasker, og det har også blitt kjøpt til mitt lille barn, som jeg nå ikke kan behandle med dem.
Det stopper ikke der. Hun spør jevnlig om vi har mat til sønnen hennes. Jeg spør aldri henne eller de andre naboene om noe! Jeg lager mat til barnet mitt, og det er alt. Hun bruker alltid handlevognen vår uten å spørre om lov. Hun vil ha ting hun ikke har, og alltid mangler hun noe.
En dag ble jeg sjokkert over hennes frekkhet. Da hele familien min var syk, ringte hun og sa at hun skulle komme for en kopp kaffe, men at hun måtte være hos sønnen sin. Jeg elsker barn, men jeg er lei av at andres barn kommer inn i huset vårt som om det var en butikk, roter i sønnen min sine leker og velger hva de vil leke med. Jeg fortalte henne at vi alle var syke og at vi definitivt kunne smitte henne. Jeg burde ha sagt at vi ikke kunne invitere henne.
Besøkene hennes kommer aldri med setningen «Kan jeg få komme inn?». Hun dukker alltid opp uten invitasjon og krever: «Gi meg det». Det spiller ingen rolle om jeg er opptatt eller om jeg har lyst til å se henne og gi henne noe. Det er som om hun okkuperer mitt private rom.
Jeg har ikke ringt henne på lenge, og jeg har ikke invitert henne på en tur. Men hun ringer selv. En av vennene mine mener jeg bare har to valg: å tolerere hennes uanstendighet videre eller kutte kontakten. Jeg vil ikke krangle med henne; barna er venner, og vi bor like ved. Snart skal vi levere dem til skolen sammen. Jeg vet ikke hvordan man skal håndtere konflikter med folk.
Jeg har lært at man må sette klare grenser for seg selv, selv om det er ubehagelig, for ellers blir man dratt inn i andres uendelige krav.
Anders Hansen.
