Jeg var seksten år gammel da jeg ble gravid med en gutt jeg var veldig glad i. Jeg hadde vært sammen med Sindre et år, og så ble jeg gravid. Sindre var klassekameraten min. Da vi fant ut av graviditeten, ble vi begge fryktelig redde, så vi fortalte ingenting til foreldrene våre. Men da de fikk vite det, ble de rasende.
Familien min ble sett på som et forbilde. Jeg var enebarn og gjorde det alltid godt på skolen. Sindre og jeg var begge mindreårige, så det var foreldrene våre som tok avgjørelsen for oss.
Vi var dyktige på skolen, og foreldrene drømte om at vi skulle komme inn på og fullføre gode universiteter i Oslo, slik at vi kunne få ordentlige karrierer. Et barn ville ha ødelagt alle disse drømmene.
Derfor tvang moren min meg til å ta abort. Det var fortsatt ikke for sent til abort. Alt gikk som planlagt.
Sindre og jeg vendte tilbake til hverdagen vår, og vi fortsatte å treffes. Jeg fullførte videregående, startet på universitetet i Bergen, og vi giftet oss året etter. Foreldrene mine lot oss være i fred. Og så ble jeg gravid igjen. Denne gangen var alle glade.
Men så, i den sjette måneden, begynte jeg plutselig å blø, som om blodet regnet fra himmelen og tiden var bøyd. Gutten ble født bitteliten, ikke større enn en krum stein; han veide bare 1,5 kilo. Tre timer senere var han borte som om han bare var en drøm som forsvant i morgendis.
Komplikasjonene ble mange. Legene klarte ikke å stoppe blødningen, og de fjernet livmoren min som om et vindkast stjal den ut av kroppen min. Jeg kunne aldri få barn igjen, som om et fremmed landskap brettet seg ut bak øyelokkene mine.
Mor kom til sykehuset og sa lavt at hun angret dypt på at hun hadde presset meg til abort år tidligere. Men det fjernet ikke den tunge tåken i brystet mitt.
Fortiden kan ikke vaskes bort, som malingsflekker på gammelt treverk, og feiltrinnene blir aldri virkelig borte. Nå vil jeg aldri kunne bli mor, aldri kunne holde mitt eget barn i armene mine igjen. Jeg vet ikke om Sindre og jeg kommer til å klare å holde ekteskapet vårt sammen, eller finne lykken. For barn er så viktige i en familie, som små fyrtårn gjennom nattens drømmer.
