8. februar
I dag tenker jeg på alt som har skjedd mellom meg og Per. Han var en så ordentlig type, sånn gammeldags på en fin måte, trofast mot kjærligheten. Han lot ikke folk vente, hjalp gamle damer over gata og ga alltid litt til de hjemløse dyrene. Han så bra ut, hadde sin egen leilighet her i Oslo, kjørte bil og hadde en solid jobb i et godt firma.
Jeg følte meg heldig som han valgte akkurat meg til å være kjæresten hans, kanskje en dag kona hans. På den tiden trodde jeg virkelig at jeg var verdens heldigste jente. Venninnene mine ble misunnelige, og sa alltid i kor: “Du må passe på, så du ikke mister en sånn mann!”
Så jeg prøvde å gjøre alt rett, og han holdt fast ved meg. Men denne lykken min varte ikke evig.
En dag kom Per hjem og virket helt fraværende. Han klarte ikke å se meg i øynene. Jeg spurte lenge hva det egentlig var som plaget ham. Til slutt fikk jeg det ut av ham han hadde truffet eksmannen min. Helt tilfeldig, visstnok. Det er jo verdt å nevne at jeg ikke har hatt noen kontakt med eksen min på evigheter. Heller aldri vist Per noen bilder eller fortalt ham noe særlig. Så hvordan i all verden kunne dette skje? Jeg begynte å mistenke at Per faktisk hadde oppsøkt møtet selv. Men det var bare begynnelsen.
Si nå at det faktisk var en tilfeldighet, og at Per på en eller annen måte kjente ham igjen. Likevel valgte Per selv å ta kontakt. De stod utenfor et nærbutikken og røykte og falt i snakk og ganske raskt begynte de å snakke om meg. Jeg har aldri skjult noe for Per, så jeg lurte på hva de egentlig hadde å snakke om. Jeg ble både overrasket og såret. Per innrømmet etter hvert at det kanskje ikke var så smart, men han hadde stilt eksen min spørsmål hvordan jeg var, hva slags person jeg var, hvorfor vi ble skilt og så videre.
Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. For meg var dette et svik å oppsøke eksmannen min og høre om meg bak min rygg. Når jeg tross alt lever sammen med ham, kan han spørre meg om hva som helst! Er dette virkelig normalt? Er det greit? Hvorfor, Per?
Eksmannen min hadde selvfølgelig sagt mye tull om meg. Deretter tenkte Per det var en god idé å spørre meg om det stemte, som om jeg skulle trenge å forklare meg for løgner. Hvorfor skal jeg stå til rette for noe som aldri har skjedd, bare fordi noen sprer rykter?
Akkurat da gikk noe i stykker i meg. Jeg innså at jeg ikke klarte å respektere Per lenger. Jeg forstår at gamle damer på benken utenfor Kiwi sladrer, diskutere og kritiserer folk de ikke kjenner. Men de er gamle damer du, Per, er en voksen mann. Hvorfor gå bak ryggen min for å lete opp og spørre eksen min om meg? Det er du som valgte å dele livet ditt med meg, og jeg har aldri gitt deg grunn til å ikke stole på meg. For meg var det så smålig og stygt gjort at jeg med ett mistet lysten på å være sammen med ham. Det fantes ingen unnskyldning. Jeg kunne aldri tilgi det.
Jeg har alltid tenkt at hvis noen snakker nedlatende om kjæresten til en mann, så blir mannen opprørt kanskje avviser han sladderen eller går i forsvar. Men å oppsøke eksen og grave etter sladder, stille spørsmål om forloveden sin bak hennes rygg det overgår alt for meg.
På den måten mistet drømmemannen min all glans Da husket jeg det bestemor pleide å si: At det aller viktigste i et forhold er respekt. Jeg har aldri vært ute etter drama, men mannfolk som tror på sladder det blir for mye. Menn kan være svake, følelsesladde, irritable, gjøre feil men å være slik en sladrekjerring og tro på alt sludderet man hører, det klarer jeg bare ikke.
