På en helt vanlig tirsdag, var Einar, en enkel arbeidskar fra bygda, ute i skogen for å sanke ved til ovnen. Plutselig hørte han noen stemmer han dro kjensel på fra krattet. Nysgjerrig som han var, kikket han forsiktig gjennom løvverket, der han overvåket en heftig diskusjon mellom den unge sønnen hans og en jente som het Ingrid. Ingrid uttrykte frustrasjon over at forholdet deres fortsatt var hemmelig, og foreslo at de burde vente enda en måned før de bestemte seg for noe som helst.
Einars sønn tok disse ordene tungt, og Einar ruslet hjemover, dypt i tanker om hvordan han skulle formulere seg til sønnen i kveldens prat. Mens han sto og kløyvde ved og skrelte poteter til kveldsmaten, holdt han et våkent øye mot stien og ventet utålmodig på guttens hjemkomst. Han dukket sannelig opp før Einar rakk å plystre Halvdan Sivertsen en eneste gang ferdig.
Da sønnen kom inn, gikk Einar rett på sak: «Hva tenker du med, gutt? Hvorfor har du ikke fortalt meg om kjæresten din tidligere? Ingrid er jo den perfekte svigerdatter praktisk anlagt, sparsommelig, akkurat det enhver mann drømmer om ved sin side! Og så behandlet du henne som et skjult skattkammer. Nei, sånn er det ikke noe vits! I dette huset skal folk vises respekt, også du mot henne!» Sønnen, fullstendig satt ut av farsens plutselige utblåsning, mumlet noe uforståelig, rev til seg noen epler fra fatet og stormet ut, så døren rista i karmene.
Etter dette var det knapt rennende vann mellom far og sønn, og forholdet til Ingrid var heller ikke akkurat dans på roser. Det toppet seg da Ingrid med høy røst krevde at de måtte offentliggjøre forholdet. Uansett hvor mye sønnen prøvde å snakke for seg, resulterte det i en ny krangel der Ingrid insisterte på at han skulle fri til henne der og da.
Da Einar syntes det gikk litt vel mye drama i familien, bestemte han seg for å ta affæren i egne never. Han tok turen bort til huset til Ingrids foreldre og snek seg til en avtale de gikk sammen om å gifte bort barna, uten at sønnen ante noe som helst. Ingrids foreldre fortalte henne at kjæresten var sendt på et viktig oppdrag til nabobygda for å finne reservedeler til nabons trillebår.
Da sønnen endelig kom hjem igjen, sto Ingrid i døråpningen, blid som en sol i mai. Forvirret spurte han: «Eh, hva gjør du her?» Ingrid svarte med et seierssikkert smil: «Det er jo jeg som bor her nå, kjære deg! Skulle du ikke gifte deg med meg, da?» Slik var det bare her i bygda tilfeldige bryllup og små overraskelser var like vanlige som regnvær om høsten.
Sønnen var ganske snurt på pappa i starten, men etter hvert innså han at han neppe kunne ha fått en bedre makker enn Ingrid. De ble gladere og nærmere med tiden, og til slutt måtte han medgi at faren hans antakeligvis hadde gjort det som var best for dem begge.
