Ingrid, vent litt. Jenta snudde seg mot stemmen. Hun visste godt at Henrik sto og ventet på henne foran huset nok en gang. Igjen du, blir du aldri lei av dette? Du har stått her i evigheter! sa Ingrid med et oppgitt sukk. Henrik overrakte henne forsiktig en bukett blomster. Jeg ville bare se deg.
Ingrid tok imot blomstene nølende og pustet tungt ut. Hva skal jeg gjøre med deg? Forstår du ikke at det aldri kan bli noe mellom oss? sa hun irritert. Jeg sier deg det samme hver dag, du er som et barn. Jeg klarer ikke å la være. Kanskje det går over en dag. Det går aldri over så lenge du fortsetter å løpe etter meg. Jeg har sagt det hundrevis av ganger! Du betyr ingenting for meg! Ikke vær sint, kjære deg, det kler deg ikke. Sov godt, sa Henrik. Og forresten, jeg er ikke kjæresten din! ropte Ingrid etter ham.
Henrik hadde falt for Ingrid med en gang han så henne. Hun begynte på skolen deres da han gikk i syvende klasse. Siden da hadde hun sittet ved samme pult som Henrik. Hun likte ham også, og de var alltid sammen overalt. Men nå, etter at de hadde fullført skolen, hadde Ingrid forandret seg helt. Hun ville ikke lenger ha Henrik ved sin side. Hvordan kunne det bli slik? tenkte Henrik. Han hadde sett Ingrid komme hjem sammen med andre gutter. Det gjorde vondt å se på. I slike øyeblikk sverget han for seg selv at han aldri skulle løpe etter henne igjen. Likevel, neste dag bar beina hans ham automatisk til Ingrids dør.
Ingrid visste fra før at Henrik kom til å sitte på benken ved inngangspartiet. Hun håpet at hun en dag skulle gå forbi sammen med en annen gutt, så Henrik kanskje endelig ville forstå. Hvorfor sitter du her hver kveld? Venter du på noen? Henrik løftet blikket og så jenta foran seg. Han la straks merke til det flammende røde håret hennes og fregnene som pyntet ansiktet. Når hun smilte, så hun umåtelig sjarmerende ut. Ved siden av henne løp det en hund, like rød som henne selv. Henrik syntes jenta var frekk på en snill måte med hunden ved siden av seg. Han smilte og svarte:
Jeg venter på lykken. Men den er ikke her… Kanskje du ser etter den på feil sted… Kanskje du burde gå deg en tur og lete? Odin og jeg går tur her hver dag. Vil du bli med oss? Vi kan være tre som prøver lykken! Henrik så opp mot vinduene i Ingrids leilighet, reiste seg, og sa bestemt: Vet du, jeg blir gjerne med.
Ingrid ble overrasket, for dette var første gang hun ikke fant Henrik på benken. Hun bremset ned, men det satt ingen der. Ingrid nærmet seg benken hvor Henrik alltid ventet på henne.
Den er tom, tenkte hun. Så hørte hun en hund som bjeffet. Etter hvert fikk hun øye på to skikkelser i det fjerne. Hun kunne så vidt kjenne igjen Henrik og en jente. Ingrid ble overveldet av sjalusi. For første gang var det ikke hun som stod i sentrum for Henriks oppmerksomhet. I hjertet hennes vokste en tomhet. Nå var det en fremmed som førte Henrik vekk fra henne…
Noen ganger må man la det man tror man ønsker, gå. Først da forstår man hva eller hvem som virkelig betyr noe.
