En sterk og sammensveiset familie kjennetegnes ved at medlemmene står sammen gjennom livets utfordringer og gleder. Vi hjelper hverandre, og alle vet at de når som helst kan dele gledene og bekymringene sine.
Ofte skal det ikke så mye til for å skape en varm og god stemning hjemme. Dette kommer tydelig frem i disse minnene fra vårt liv.
Både jeg og mannen min er lave, vi er begge under 160 centimeter, mens pappa er høyere, omtrent 170. Han har også spart seg et langt, kraftig skjegg. Når pappa kommer inn døra sier han alltid: “God dag, hobbitene mine!”, og vi svarer i kor: “Hei, Gandalf!”.
I familien vår er det meg, kona mi og våre to døtre. En gang diskuterte vi hvem som skulle ut og gå tur med hunden vår. For å gjøre det litt mer spennende, bestemte vi oss for å spille stilleleken den som taper må ut med bikkja. Så snart leken begynte, så vi at vår datter i stillhet begynte å kle på seg. Da hun var ferdig, åpnet hun døra og tok båndet til hunden. Resten av oss så på og sa nesten i kor: “Pauline, for en snill jente du er!”. Da lo hun lurt og svarte: “Der lurte jeg dere!” før hun med et smil tok av seg jakken igjen.
Vi hadde også en morsom opplevelse da kjæresten min skulle fri til meg. Han kom hjem til pappa for å be om hans velsignelse. Da kastet pappa seg dramatisk ned på gulvet og ropte: “Endelig, frelseren er kommet!”. Han hadde nemlig hørt denne vitsen for mange år siden, og drømt om å gjenta den selv.
Jeg pleier å lage frokost til mitt 8 år gamle barnebarn hver morgen. Men i helgene pleier jeg å sove en halvtime lenger. En rolig morgen våknet jeg og skulle til å lage mat, men på kjøkkenbordet sto det allerede te, søt hvitost og to smørbrød barnebarnet mitt hadde overraskende laget frokost til meg. Barnas takknemlighet varmer virkelig.
En gang reiste vi, mannen min og sønnen vår på 11 år, sammen med broren min og hans familie, for å besøke mors barndomshjem på landet. På veien bestemte vi oss for å kjøpe vannpistoler til barna og det ble full vannkrig, både for små og store. Vi voksne endte opp med vår egen, ville vannkamp og lo så tårene trillet.
Da jeg var seks år, tok moren og faren min meg ofte med ut på landet om kvelden. Pappa hadde med seg en fiskestang med en liten trebit festet til en dupp. Vi gikk ut på et digert jorde, og pappa viftet med stangen og laget gneldrende lyder som en mus. Etter en liten stund kom det en stor ugle flygende, prøvde å fange treklossen med nebbet, men klarte det ikke. Jeg satt musestille og fulgte med. Slik lærte pappa meg å elske dyr og natur. Det er slike øyeblikk man aldri glemmer.
Jeg har faktisk merket at jeg og mannen min aldri krangler… Jeg husker venninnene mine fortalte om hverdagslige småkrangler hjemme. Men når jeg ser rundt i leiligheten vår: klær litt her og der, papirer strødd mellom tallerkener og ustelte kopper vi lar oss ikke hisse opp av sånt. Vi slenger oss sammen i sofaen, klemmer og ser en film. Sånn er det bare to lykkelige sjeler sammen.
En dag stod vi i kø, min datter og jeg. Hun bladde gjennom noen blader og sa: “Pappa, se, et blad om feer, med Flora på forsiden”. Jeg korrigerte henne: “Det der er ikke Flora, men Bloom”. To tenåringsjenter foran oss snudde seg forbauset mot meg, tydelig overrasket over at en pappa kunne så mye om datterens interesser.
Mannen min mistet moren sin som liten, og min mor har vært som en mor for ham siden. En dag satt vi på restaurant jeg, mannen min, guttene våre og mamma og mannen min takket mamma dypt og hjertelig for at hun hadde tatt ham til seg og gitt ham kjærlighet som sin egen sønn.
Min åtte år gamle datter kom løpende inn fra ute, hoppet opp på tærne og ropte: “Pappa! Det var en så fargerik sommerfugl ute i sted!” Hun holdt hånden opp og viste størrelsen, omtrent som en liten falk. “Alle de andre ble redde og turte ikke gå bort til den. Bare guttene prøvde å skremme den bort med pinner, men de var egentlig litt redde de også!
Hun dro pusten, full av entusiasme:
Men jeg, jeg var ikke redd i det hele tatt! Helt alene gikk jeg bort, fant en pinne og jagde guttene vekk, så de ikke skulle skade sommerfuglen. Deretter fikk jeg selv sommerfuglen til å fly avgårde så den var trygg.
