Mange unge svigerdøtre i Norge sliter med svigerforeldrene, og har ingen å dele det med.
Nå nærmer det seg vårt første bryllupsdag. Forholdet til svigermor er fortsatt ikke helt på plass. Vi forstår hverandre ikke alltid, og vi er langt fra perfekte, det er sikkert.
Jeg ba mannen min om å introdusere meg for moren sin før bryllupet, siden han allerede hadde møtt min. Han utsatte det stadig: det var ikke tid, moren min var opptatt, eller noe annet kom i veien. Det blir sagt: Dere får tid til å bli kjent etter hvert. Til slutt møtte jeg henne på selve bryllupsdagen. Vi hilste kort; jeg smilte og sa «god morgen!», og hun svarte fort og knapt «god morgen».
Før hadde mannen min sagt at moren hans var kjempefin, og at hun aldri blandet seg. Likevel sa jeg til ham at jeg var litt redd for at hun skulle blande seg inn i vårt liv. Jeg hadde jo opplevd at slike ting kunne skje. Han forsikret meg stadig om at hans mor ikke var slik. Han sa alltid at han selv hadde fått velge hvem han skulle gifte seg med, og at moren hans aldri hadde kommentert eller kritisert det valget. Noen dager etter bryllupet kom mannen min hjem fra jobb. Han satt på kjøkkenet med tankefullt blikk over en kopp te. Jeg spurte hva det var.
Jeg tror kanskje mamma ikke liker deg, sa han plutselig.
Det viste seg at svigermoren min var skeptisk til hvordan jeg gjorde ting på kjøkkenet. At jeg ikke vasket eggene med natron før bruk. At jeg kunne la oppvask stå i vasken, fordi det passet meg best. At jeg la oppvaskbørsten rett på benken i stedet for på et fat. At jeg kokte kraft på én gang, ikke i to omganger. Og mye annet. Jeg ble helt sjokkert!
Jeg spurte mannen min:
Hvorfor skulle mamma di ikke like noe med meg? Vi har jo vår egen familie nå. Hun bor jo ikke sammen med oss.
Men jeg er hennes sønn! Jeg er vant med å leve slik hun har gjort ting. Derfor burde du også gjøre det sånn, svarte han.
Jeg protesterte. Dette var mitt kjøkken og vårt hjem. Jeg måtte få gjøre ting på min måte.
Men mannen min mente at vi heretter måtte gjøre ting på en annen måte og at jeg måtte venne meg til det.
Etter dette var det faktisk rolig i fire måneder. Når jeg møtte svigermor, smilte hun og stilte høflige spørsmål om hvordan jeg hadde det, hvordan det gikk mellom oss, og om mannen min hjalp til hjemme. Men da vi fikk oss hund, gikk det bare halvannen uke før halve bygda visste at jeg ikke kokte bein og kjøtt til hunden. At jeg var «dum» som ga hunden råfor. At den stakkars svigermora mi måtte se sønnen sin bli stelt sånn av en udugelig svigerdatter. Plutselig var jeg visst helt håpløs!
Jeg ante ikke at jeg ble sett på sånn. Det var en venn jeg traff på hundelufting en morgen som fortalte det, og jeg syntes det var ille å høre slikt fra en fremmed. Jeg ba mannen min ta praten med mora si, men han lo bare og sa jeg burde glemme hele greia. Nå virker det som svigermor er sur på meg også. Jeg prøver alltid å være høflig, men hun svarer bare kort «hei» når jeg snakker til henne.
Mannen min mener jeg ikke viser nok respekt for moren hans. Fordi jeg ikke tilpasser meg deres måte, fordi jeg ikke prøver mer å bli venn med henne. Men det virker nesten som det eneste svigermor savner… er hunden vår. Forresten, foreldrene hans kommer ofte uinvitert på besøk for å drikke kaffe.
Alt i alt kan dette bare være starten, for snart skal vi bo noen måneder i leiligheten deres. Jeg får helt vondt i magen av å tenke på det. Og hva når vi får barn? Da vet sikkert alle naboene hvordan jeg mater og steller ungen også. Jeg tror nesten jeg må flytte hjem til mine foreldre igjen. Jeg tviler på at svigermor lar meg bo i fred hos dem.
