15. juni
Etter at jeg var ferdig med studiene, begynte jeg i en ny jobb i en bedrift i Oslo. Der fant jeg et utrolig fint team alle var hyggelige, og det var et sterkt fellesskap der. Min ankomst styrket det gode arbeidsmiljøet ytterligere. Jeg heter Ingrid, og folk sier ofte at jeg er enkel å prate med og får andre til å føle seg velkommen. Når man snakker sammen på lunsjrommet eller på vei til bussen, merker jeg ofte at kollegene mine slapper av rundt meg.
Jeg flyttet inn i en moderne, trivelig leilighet på Bislett, bare ti minutters gange til jobben. En av mine kolleger, Erik, kom raskt i prat med meg, og vi fant tonen med en gang. Da han hørte at jeg bodde alene i en ettromsleilighet, ble han tydelig oppglødd over hvor enkelt jeg hadde det. Erik nærmer seg tretti, men har ikke fått på plass så mye i livet sitt ennå.
Erik inntok ofte offerrollen. Han reiste inn til byen fra en liten bygd utenfor Drammen hver dag. Det hørtes nesten tragisk ut når han fortalte hvor slitne togene var, og hvor trist det var å reise hjem igjen på kveldene. Ofte dro han ikke engang hjem jentene på jobben tilbød ofte sofaen sin. Alle mente jeg var nærmest drømmejenta jeg fikk ofte høre at jeg ikke hadde en eneste feil, både utenpå og inni. Erik hang seg fast ved meg som en klegg i tre år.
I løpet av de årene dro jeg ofte på jobbreiser, og jeg hadde god lønn. Men Erik var fortsatt student, og han slet litt med helsa. Vi var stadig innom leger, og det var tydelig at det ikke var så lett for oss å tenke på å få barn.
Bryllup ble aldri nevnt mellom oss. Sjefen vår pleide å fortelle om nevøen sin, som fridde til kjæresten sin men rett før de skulle gifte seg, fikk hun beskjed om at hun hadde kreft i tredje stadium. Han giftet seg likevel, og den unge mannen tok vare på kona si helt til slutten… Tre år gikk, og jeg begynte å fundere: «Erik bor hos meg, alle utgifter er på meg, og han har aldri nevnt noe om å gifte seg.»
Jeg tok mot til meg og konfronterte Erik, og etter det kom han hjem med en ring og foreslo at vi skulle gifte oss. Men etter neste jobbreise kom jeg tilbake og ble møtt av ordene: «Jeg er egentlig ikke klar for å gifte meg. Jeg er altfor ansvarlig jeg kan ikke ta på meg ansvaret for et annet menneskes liv ennå… Behold ringen som et minne om alt det fine vi har hatt.»
Noe inni meg forandret seg den kvelden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få en sånn beskjed fra et menneske jeg hadde delt livet mitt med i flere år.
Sjefen fanget opp humøret mitt, og sendte meg på en ny jobbreise med en teaterbillett og beskjed om at jeg måtte dra, ellers ble det bråk. På teatret havnet jeg tilfeldigvis ved siden av sjefens nevø, enkemanden jeg hadde hørt om. Vi lo sammen gjennom hele forestillingen, og på jobbreisen ble vi uatskillelige.
Etter noen måneder var jeg gravid, og vi var begge overlykkelige. Vi giftet oss raskt, og bryllupet var akkurat slik jeg hadde drømt om som liten jeg følte meg som en prinsesse. Nå har det gått ti år. Vi har to gutter, og vurderer å prøve på en tredje. Kjønn spiller ingen rolle, så lenge barnet er friskt og lykkelig!
Familien vår er tett og varm, og vi har mange gode venner. Erik, derimot, har ikke klart å finne ut hva han egentlig vil med livet sitt. Han mener at familie er for dyrt og har aldri klart å ta ansvar for noen andre enn seg selv. Da han endelig hadde betalt ned billånet, kjøpte han seg en splitter ny PC. Det var mye snakk om det på jobb i flere uker. Hvordan han skal få nedbetalt den, det vet vel bare han selv…
