Tenk på hva du sier! Det er tross alt broren din!
Han fikk et lite slag på bakhodet av stefar. Det gjorde ikke vondt, men det var sånn en liten støt i følelsene.
Mamma ristet skuffet på hodet:
Du var også så liten og trengte omsorg og kjærlighet. Du hadde det jo alt.
Kjetil ble litt flau, men bare litt. Etter hvert forsto han at han i leiligheten ble som en del av møblene.
Før han fylte fem bodde lille Kjetil ganske lykkelig, men så forsvant faren, mamma ble trist og noen ganger gråt hun.
Kjetil turte ikke spørre hvor faren hadde gått, han visste bare at foreldrene hadde gått fra hverandre.
De neste to årene jobbet mamma, Anne, hardt på flere jobber, ble sliten, smilte sjelden og virket alltid litt ulykkelig.
Han ville så gjerne hjelpe, men visste ikke hvordan.
Den viktigste hjelpen du kan gi, er å oppføre deg bra, sa bestemoren, og mens hun snudde seg, la hun lavt til: Ikke tving sønnen din til å søke faren.
Kjetil prøvde: han lyttet til bestemor og mamma, ikke laget krangling, og på skolen var han flittig.
En dag begynte mamma å le mer, så penere ut, og virket yngre. Kjetil trodde han hadde gjort henne glad igjen.
Det var feil.
Anne møtte en mann, Anders Olofsen. De giftet seg kort tid etter, og han flyttet inn hos dem.
Dette er onkel Anders, gutt, sa mamma. Han blir som far for deg.
Ja, ja, Anne, svinset den nye stefar. Hvorfor skulle jeg være far?
Jeg har jo ingen problemer med det.
Kjetil var derimot helt imot. Den selvsikre fyren som styrte leiligheten som sin egen stue, og som mamma så på med glade øyne, irriterte ham.
Han prøvde å gjøre opprør, nektet å adlyde onkel Anders, men da han så mamma bli trist, holdt han kjeft.
Bestemor råde ham: «Moren din vil i det minste slippe å jobbe to jobber. Anders er kanskje ikke rik, men han er en ærlig, hardtarbeidende fyr.»
Så de måtte finne seg til rette, og snart ble lille Yngve født en felles bror til mamma og stefar.
Kjetil ble målløs over hvordan de voksne håndterte den røde, rynkete, pipende lille skapningen.
En gang spurte han hvorfor de gjorde så, og fikk igjen et slag på bakhodet:
Tenk på hva du sier! Det er broren din!
Det var ikke smertefullt, men det såret. Mamma ristet enda en gang på hodet:
Du var også så liten og trengte omsorg. Du har jo alt du trenger.
Kjetil ble litt flau, men bare litt. Etter hvert forsto han at han var som en gammel krakk fra den gamle leiligheten, som nå ble stående i hjørnet og nesten ble glemt.
Det var vondt å kaste den bort, for den var solid og hadde minner.
Kjetils fantasi var stor. På egenhånd leste han mye og drømte om å bli psykolog. Det gikk fort over, for han måtte hjelpe mamma med husarbeid mens stefar ofte var borte på jobb.
Han håpet mamma skulle merke ham mer, men han tok feil. Anne var så opptatt av den minste sønnen og mannen at Kjetil ble glemt.
Bare bestemoren prøvde å vise kjærlighet, men hun døde da Kjetil var 13. Da gjorde han virkelig opprør.
Jeg er ikke ansatt som hundespannere eller barnepiker! ropte han til begge foreldrene. Ta deg av din Yngve!
Hva? undret mamma. Det er jo din lillebror, han er bare fire år. Hvordan kan du?
Dere har oppdratt meg til å ville ha tak, brummet stefar. Ingen takknemlighet.
Du er ingenting for meg! Kjetil klarte ikke holde igjen. Mamma, si det til ham!
Kjekken, det går ikke
Hvor er min egen far? Hvorfor snakker dere aldri om ham?!
Det endte med et høyt råp og tårer fra mamma, og broren sluttet å be Kjetil om hjelp.
Kjetil fikk aldri noen svar om faren. Den dukket først opp da han var på videregående og gikk på elektroteknisk linje.
En slank fyr med et vanlig ansikt og slitne øyne kom bort til ham etter skoletid.
Vi må snakke, sa han rett på Kjetil.
Kjetil var først skeptisk, men mannen var kledd pent, duftet av parfyme, og dagen var lys.
Jeg heter Valdemar Eriksen, og jeg er faren din, erklærte han uten omsvøp.
Nei, du tuller? spøkte Kjetil. Hvor har du dukket opp, pappa?
Jeg forstår reaksjonen din, fortsatte Valdemar rolig. Men det er mer komplisert enn du tror. Hør på meg, så kan du bestemme selv.
Kjetil var faktisk glad for å møte faren, men skjulte det litt. De satte seg på en nærliggende kafé, og Valdemar fortalte alt.
Han hadde blitt fengslet mange år siden for en væpnet røveri, slapp tidlig, startet en liten bilverkstedsgreina med en kompis.
Jeg ville jo treffe deg, men tenkte det var best å holde meg unna Nå tjener jeg penger, så du skal ikke skamme deg over meg.
Du er min pappa! svarte Kjetil entusiastisk. Jeg skammer meg aldri over deg.
Aldri si aldri, sukket faren. Ikke klandre mamma.
De snakket lenge, begynte å møtes jevnlig og tilbringe tid sammen. Kjetil følte seg som om han hadde fått vinger endelig en nær person som elsket ham.
Mamma la merke til den glade tonen i ham og spurte hva som foregikk. Kjetil og faren ble enige om å holde det skjult for henne, men han klarte ikke holde igjen.
Jeg har en far nå! Så alt er bra!
En far?! Hvor har han dukket opp fra? Jeg har forbudt ham å komme!
Du har tatt alle beslutningene for meg, men jeg er voksen nå
Du trenger ikke en kriminell far! Han har nesten drept noen! Forstår du?
Han er en normal fyr, og han elsker meg! Jeg bryr meg ikke om deg og Yngve!
Ikke si så! Jeg elsker deg også, jeg vil bare at du skal ha det bra!
Jeg har det allerede bra! Hvis du forbyr meg å være med ham, drar jeg helt bort!
De ropte og skrek i flere minutter. Til slutt fikk Anne et anfall, men Kjetil var ikke så opprørt lenger.
Stefar greide å gripe inn på slutten, anklaget Kjetil for hardhet, men kalte ham ikke en drittunge. Kanskje han håpet Kjetil ville dra og slutte å plage.
Kjetil ville dra, men faren forklarte at han først måtte få foreldreretten tilbake. Hvorfor skulle en far med en kriminell fortid være med i papiret? Kjetil var snart myndig, bare halvannet år til.
De lot det ligge. Mamma snakket nesten ikke med Kjetil, men jaget ham ikke ut. Da han fikk fagbrev, flyttet han fra leiligheten til faren.
Det var kortvarig lykke like før han fylte 19 år, døde Valdemar. Det viste seg han hadde vært syk lenge, men ville ikke skuffe sønnen.
Han etterlot seg en leilighet, et par millioner kroner på konto, og sin del av bilverkstedet.
Kjetil sørget, men klarte seg raskt. Nå var han økonomisk trygg og hadde en stabil jobb.
Mamma ringte plutselig etter mange år med korte, høflige samtaler: «Hvordan går det? Hvordan står helsa?»
Hun ba om et møtet:
Jeg vet du nå er rik, sa hun med en smule smiger.
Jeg er ikke rik, men jeg sliter ikke, svarte Kjetil, usikker på hva hun ville.
Vi har problemer Anders mistet jobben, og han finner ingen ny. Yngve skal snart på universitetet, så vi trenger lærere og penger til studiene.
Jeg forstår.
Så du kan hjelpe oss, ikke sant? Du har jo penger?
Det er pengene fra min far, som du hatet. Han ødela livet ditt, brøt Kjetil ut.
Så jeg får i det minste en slags kompensasjon? Jeg har jo oppdratt deg uansett. Nå må du hjelpe både meg og broren din.
Når Yngve ble født, ble du likegyldig? Eller tror du jeg har glemt?
Ikke si så, gutt Jeg elsker deg også.
Mamma, nok er nok! Hvis du roper på meg for dette, så farvel.
Kjetil reiste seg, lot tårene rulle på mamma, og gikk sin vei. Han skylder henne ingenting. La dem klare seg selv. Beslutningen står fast.
