«Datteren min, skal jeg vente på deg på søndag?» spurte jeg henne. «Selvfølgelig», svarte hun meg.
Jeg ventet på barna og gjorde meg klar til at de skulle komme. Jeg ville skjemme dem bort med noe ekstra godt. Jeg vasket huset grundig og gjorde meg selv i stand. Jeg dekket bordet og alt som gjensto var å vente på gjestene. Men ingen kom til avtalt tid. Jeg begynte å bli urolig og lurte på om noe hadde skjedd med dem. Egentlig hadde jeg tenkt å gi barna en betydelig sum penger. Jeg visste hvor mye de drømte om en ny bil. Til slutt bestemte jeg meg for å ringe datteren min. Hun tok telefonen med trøtt stemme:
«Mamma, jeg hadde helt glemt at vi skulle komme til deg.» «Mener du virkelig at jeg har brukt to dager på å gjøre i stand til dere helt forgjeves? Og på toppen av alt er det bursdagen min i dag.» «Mamma, vi kommer, det lover jeg. Det har bare vært så travelt at jeg glemte det. Unnskyld.»
Jeg la på. Følte meg helt elendig. Jeg kastet alt jeg hadde laget til dem. Deretter pakket jeg kofferten, tok ut pengene jeg hadde tenkt å gi barna, og dro på ferie til Kristiansand. Det ble en fantastisk ferie. En dag kom en mann bort til meg i parken og spurte om vi skulle ta en kaffe sammen. Han het Philip og var tidligere dommer. Det var lett og hyggelig å snakke med ham. Han kunne mange interessante historier, og jeg fortalte litt om mitt liv.
Vi ble glade i hverandre. Før jeg dro hjem, spurte Philip om jeg ville flytte inn hos ham. «Jeg har en leilighet og en god pensjon. Vi kan kose oss sammen, gå på kino og slappe av,» sa han. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg har jo både barn og barnebarn. «Hva med dem da… ?» «De har sitt eget liv. De kan komme på besøk», beroliget Philip meg. Akkurat da husket jeg med ett hvordan datteren min hadde oppført seg. Da sa jeg ja.
En uke senere var jeg tilbake hjemme. På døren hang det en lapp hvor det sto at noen lette etter ei savnet dame. «Er det deg de ser etter?» spurte Philip. «Det må være datteren min», svarte jeg. «Visste hun ikke at du var på ferie?» «Nei, det visste hun ikke.»
Plutselig dukket datteren min opp i trappen. «Mamma, hvor har du vært? Vi har lett overalt!» «Jeg har vært på ferie. Jeg må også få ha mitt eget liv og mine bekymringer noen ganger. Dette er Philip. Vi kommer til å bo sammen.» «Jeg skjønner ikke helt …» «Ikke bekymre deg. Det er ikke noe galt med meg. Vil du ikke at jeg skal være lykkelig?» «Jo, selvfølgelig vil jeg det.» «Bra. Kom, så skal du få noen små gaver jeg tok med fra reisen.» Ville du våget å ta et slikt valg?
