Da jeg ble født, forlot pappa familien. Mamma oppdro meg alene. Nå innser jeg at hun egentlig aldri var det jeg ville kalle en forelder. Siden jeg kan huske, var hun enten påvirket av noe, borte i flere dager, eller så tok hun med seg vennene sine hjem.
Fram til jeg var omtrent ti år gammel, trodde jeg faktisk det var vanlig at andre barn levde på samme måten.
Da jeg begynte på ungdomsskolen, startet jeg å jobbe. Jeg ville jo ha noe å spise, og her i bygda fantes det forskjellige småjobber. Jeg fikk noen kroner eller litt mat for innsatsen.
Etter videregående prøvde jeg å finne en ordentlig jobb, men når man kommer fra en fattig familie uten kontakter eller ressurser… Da må man klare seg som best man kan. Akkurat som mamma gjorde.
Jeg vet ikke hvor hun fikk tak i pengene sine. De små kronene jeg kom med hjem, gikk til å kjøpe mat. Det så ut som hun trivdes med det, for hun hadde aldri noe ønske om å endre noe.
For litt over tre år siden begynte en mann å komme oftere og oftere til mamma sitt hus
Han så fattig ut, men hadde ikke det preget av å være en ordentlig fylik. Hovedsakelig var han vennlig nok mot meg, men som oftest merket han meg knapt. Jeg begynte faktisk å håpe at han kunne påvirke mamma, kanskje vi til og med kunne flytte sammen og komme oss vekk fra dette krøllete livet.
Håpet mitt ble faktisk til virkelighet. Etter et par måneder med besøk nesten daglig, flyttet han inn hos oss. Jeg følte aldri noen fiendtlighet fra ham, men det føltes alltid som han gjorde sitt beste for å overse meg. Det siste jeg ventet meg, var neste hendelse.
Etter ca. et halvt år sammen, kom jeg hjem en kveld med de hardt opptjente pengene mine. Jeg tenkte de skulle muntre opp mamma litt hun hadde virket både trist og sur i det siste…
Men idet jeg satte foten innenfor døra, begynte mamma å rope at jeg ikke lenger var velkommen, at jeg måtte flytte ut. Først skjønte jeg ikke noen verdens ting. Jeg hadde ikke gjort noe som skulle forklare slik oppførsel. Likevel, jeg så at det ikke nytter å snakke med henne der og da. Jeg gikk for å sove hos ei venninne og håpet at mamma bare var sånn igjen, og at det ville gå over om en dag eller to.
Men nei dagen etter var det på’n igjen. Det viste seg at mannen aldri hadde likt meg, og han hadde fått mamma med på å kaste meg ut. Og hun gjorde som han sa.
Sånn mistet jeg hjemmet mitt som 21-åring. Nå bor jeg hos venner, heldigvis folk som stiller opp for meg og tar meg imot som en av sine egne. Jeg forsørger meg på samme måte som før der det trengs. Så når jeg leser om folk som klager over barn som ikke respekterer foreldrene sine, får jeg lyst til å si: Noen av oss har gode grunner til detFør pleide jeg å lure på om det var min skyld, at jeg ikke fortjente et ordentlig hjem. Nå slår det meg at jeg endelig er fri. Jeg har funnet mine egne folk vi lager vår egen familie rundt kjøkkenbordet på hybelkjøkkenet, og vi passer på hverandre. Jeg har fremdeles ikke mye, men jeg eier alt jeg har, og hver eneste krone jeg tjener går til noe jeg selv har valgt.
Mamma lever sikkert fortsatt sitt liv, kanskje med samme mann, kanskje alene igjen. Jeg grubler ikke så mye på det lenger. Jeg trodde jeg måtte kjempe for plassen min i livet hennes, men det var aldri der den skulle være.
Nå setter jeg meg ved vinduet om kveldene, ser ut over de mørke hustakene, og kjenner at jeg hører til et sted for første gang. Det er ikke blod som gir deg familie det er folk som ser deg, folk som ikke ber deg gå.
Og for første gang vet jeg at jeg kan være den personen for noen andre. En som åpner døra, som aldri snur ryggen, uansett hvor hardt livet prøver å sparke oss ut.
