Jeg forelsket meg hodestups i Ingrid i det øyeblikket jeg så henne. Det var umulig å stå imot skjønnheten og sjarmen hennes. Jeg følte meg utrolig heldig som fikk være sammen med en så intelligent, tiltrekkende og ansvarlig jente, så jeg nølte ikke med å fri til henne.
Vi bestemte oss raskt for å flytte sammen, og Ingrid forklarte allerede første kvelden at hun ikke likte å gjøre husarbeid. Hun ville heller satse på karrieren sin og at vi skulle dele oppgavene helt rettferdig. Jeg kunne ikke se noe problem med det, og vi ble enige. På den tiden virket det som en god og balansert løsning, men jeg ante ikke hva som ventet oss.
Husarbeidet ble fordelt mellom oss, og Ingrid forsikret meg om at hun ikke hadde noen problemer med å håndtere både jobb og hjem. Jeg stolte på henne og presset ikke min egen mening.
Et halvt år gikk, og jeg la merke til at ting ikke gikk slik vi hadde sett for oss. Ingrids karriere utviklet seg ikke slik hun håpet. Hun jobbet deltid for et lite kjent firma, med ustabile arbeidstider og uforutsigbar lønn. Pengene hun tjente brukte hun kun på egne ønsker og behov. Samtidig jobbet jeg utrettelig fra morgen til kveld. Men likevel holdt Ingrid strengt på oppdelingen av pliktene våre og ignorerte gjerne egne oppgaver.
I starten gjorde hun sin del med engasjement, men selvsagt begynte innsatsen å dabbe av. Det ble stadig mer rotete hjemme, og hauger med uklærte klær hopet seg opp. Overraskende nok begynte hun å skylde på meg og mente jeg burde være flinkere til å hjelpe til. Den holdningen gjorde meg oppriktig vondt. Det var nærmest umulig å kombinere alt arbeidet med å ta hånd om hele huset. Fra første dag hadde vi tross alt blitt enige om lik fordeling.
Jeg håpet at alt skulle bli bedre etter at barnet vårt ble født; jeg regnet med at Ingrid ville ta mer ansvar hjemme under fødselspermisjonen. Men situasjonen ble bare verre. Noen ganger tenker jeg at livet ville vært enklere uten henne. Kranglene våre har blitt en naturlig del av hverdagen.
Selv om jeg prøver å forstå henne og se situasjonen fra hennes ståsted, klarer jeg ikke å fri meg fra følelsen av å være tilsidesatt. Jeg løper fra møte til møte på jobben, kommer hjem til nye plikter, og prøver å holde styr på både barn, husarbeid og regninger som skal betales i norske kroner. Alt jeg ønsker, er bare litt ro og hvile.
Jeg lurer på hva Ingrid egentlig gjør i permisjonen sin om dagen, hva som hindrer henne i å lage middag eller rydde litt i stua. Babyen vår er bare to måneder gammel og sover mesteparten av dagen. Jeg tenker at jeg ville greid flere huslige oppgaver om jeg var hjemme. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan det skal gå hvis vi får enda et barn. Jeg er for likestilling og gjensidig støtte, men det virker som Ingrid sliter med å forstå det i praksis.
Jeg vil ikke rive familien i stykker, fordi jeg elsker barnet vårt høyt. Samtidig føler jeg at jeg er i ferd med å nå grensen for hva jeg tåler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve videre på denne måten. På hvem sin side ville du vært i denne historien?
