Jeg og min tidligere kone kom egentlig bare overens i starten av forholdet vårt. Den perioden med sjokolade og blomsterbuketter gikk vi gjennom, og vi trodde vi var hodestups forelsket. Men da vi fant ut at vi ventet barn, og foreldrene våre presset oss til å gifte oss, begynte ting å gå skeis mellom oss. Ikke så mye at vi søkte skilsmisse med det samme, men nok til at vi kranglet flere ganger i uken uten noen viktig grunn, selv etter at sønnen vår ble født.
Heldigvis jobbet jeg mye, mens kona mi var hjemme med barnet, så vi fikk litt avstand til hverandre. Så lenge vi ikke støtte på hverandre for ofte og jeg kunne skjemme bort ungen i fritiden, var det helt levelig. Kanskje det er nettopp derfor vi valgte å få et barn til da sønnen vår fylte fire år.
Å få barn nummer to førte oss faktisk tettere sammen, og vi begynte å tro at familien vår fungerte greit. Vi hadde hendene fulle med barnepass, små bekymringer og hverdagsliv.
Så kom barn nummer tre. Jeg tok på meg enda mer arbeid, og kona var enig i at det trengtes. Vi hadde aldri lært oss å være nøysomme, og jeg ville aldri at barna våre skulle føle seg mindre verdt, så jeg jobbet så mye jeg kunne. Kona mi fikk også mye oppmerksomhet, men tydeligvis ikke nok, for da eldste var elleve og yngste fire, hadde hun i hemmelighet gjort ferdig papirene for skilsmisse. Hun fortalte at hun hadde møtt en annen mann.
Det føltes ikke som et stort sjokk for meg, jeg ble ikke særlig overrasket over at hun hadde funnet en annen. Hun hadde jo tid mellom levering og henting i barnehage og på skole. Jeg var den som alltid var opptatt med jobb og prøvde å fokusere på familien. Det som virkelig slo meg, var hvor ivrig hun var etter å la barna bli igjen hos meg.
Hun hadde alltid tatt hovedansvaret som mor, men plutselig var hun lei og begynte å true meg. Hun sa at hvis hun måtte «drasse med ungene inn i et nytt ekteskap», kom hun til å sette dem bort på et barnehjem eller noe lignende. Hun og den nye kjæresten hennes hadde planer om å få et barn sammen, og hun ville ikke ha «de andre» med på det.
Nå sitter jeg igjen med tre barn, tanker som kverner, og lurer på hvor mye som egentlig var ekte de siste tolv årene.
