Jeg har behov for å dele en erkjennelse som traff meg sent i livet. Dessverre innså jeg noen bitre sannheter, men bedre sent enn aldri.
Jeg forsto nemlig hvorfor jeg sitter alene her som syttiåring. Barna mine har ikke snakket med meg på ti år, og barnebarna mine aner ikke at jeg eksisterer. Hvordan ble det egentlig slik?
Det gikk opp for meg først i alderdommen at jeg hadde levd livet mitt på en måte jeg nå skulle ønske var annerledes. Jeg har gjort mye jeg angrer på, men tiden lar seg ikke skru tilbake!
Hele livet har jeg sett på mine barn som litt håpløse høner uten fornuft. Jeg prøvde alltid å lære dem opp, peke på den riktige veien, fortelle dem hvordan de burde leve sitt liv. Når barna mine ikke klarte noe, la jeg ikke skjul på det. Jeg pleide ofte å si min yndlingsfrase: Hvis du bare hadde hørt på moren din, ville alt vært annerledes.
Jeg stakk nesen min i alt de holdt på med, blanda meg inn i privatlivet deres og trodde knapt de kunne klare en ting alene uten min hjelp. Jeg kunne til og med lire ut meg upassende kommentarer foran både gjester og slektninger.
Med tiden begynte barna mine å trekke seg unna, og nå står jeg igjen alene, en fremmed for dem. Ingen fortalte meg engang at mitt barnebarn var født jeg fikk det vite gjennom vilt fremmede.
Jeg prøvde å ta kontakt, ringte og sendte brev, men alt var forgjeves. Barna svarte:
Hvorfor bryr du deg? Om vi er så dumme, så snakk heller med noen smartere. Hva trenger du oss til?
Min vanskelige oppdagelse senere i livet er dette: Barn skal alltid behandles som voksne med egne rettigheter. De trenger en mor som forstår dem, støtter dem, steker en deilig eplekake og setter på en kanne te.
En mor skal ikke blande seg opp i alt og styre deres personlige liv. Det er deres reise, de må få bestemme selv hvordan de vil leve den. Nå sitter jeg alene. Hva hjelper det å være så forferdelig klok, da?
Ta vare på barna deres ellers risikerer dere å bli ensomme når alderdommen kommer slik jeg har blitt.
