Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at han absolutt ikke burde gifte seg med henne? Jeg prøvde til og med å stoppe ham rett før bryllupet. Hørte han på meg? Selvsagt ikke han var jo forelsket. Og nå må han stå i det selv, stakkars.
For noen dager siden ringte sønnen min. Jeg hørte med én gang på stemmen hans at han var syk. En mor lar seg ikke lure så lett. Han ba meg komme over. Kona hans, som visste utmerket godt at han var pjusk, hadde pakket sakene sine og dratt til venninnene sine. Jeg har ingen som kan koke te til meg eller lage suppe, pep han i telefonen.
Hun svarte selvsagt ikke på telefonen hans heller. Selv om det var blitt sent, heiv jeg på meg jakka og la i vei. På vei dit svingte jeg innom apoteket og kjøpte noe medisiner. Det kan du banne på at hun ikke hadde gjort. Hele veien gikk jeg og tenkte på henne. Måtte virkelig forlate ektemannen sin for å dra på jentekveld. Min sønn lå altså der og så ut som et vrak. Da jeg så ham, ville jeg nesten ringe legevakta, men han ba meg vente litt.
Han var glovarm og utslitt. Ingenting hadde han i skapene. Heldigvis kom jeg ikke tomhendt hadde både medisin og noe å spise. Jeg måtte holde meg hardt for ikke å kjefte opp og ned til taket. For en dame! Forlater mannen sin når han er syk i hele leiligheten var det ikke en paracet å oppdrive, bare noen tabletter hun brukte for å slanke seg og lyden av sitt eget ekko i kjøleskapet. Jeg satt på tekjelen til sønnen min og smatt ned på butikken. Han trengte buljong!
Først etter at han hadde fått hvilte litt og spist, begynte han å kvikne til, og feberen gav seg. Og hvem kom hjem klokka tre på natta, tror du? Joda, skjønnheten selv, og hun luktet som om hun hadde badet i vinmonopolet. Må ha vært en heidundrende kveld. Hun hørte ikke på et ord jeg sa om medisiner, og ærlig talt hadde det ikke vært for at sønnen min var så dårlig, hadde jeg sannsynligvis laget en scene så det ristet i blokkene på Majorstuen. Men du, jeg tror ikke han var så langt unna han hellerI stedet nøyde jeg meg med å stryke håret av pannen hans og sette ny, varm te ved sengen. Kona hans kastet bare et sløvt blikk på oss og forsvant inn på soverommet. Jeg satt lenge ved sønnen min og så på ham mens han sov. Tenkte på hvordan veiene våre går så forskjellig og hvor umulig det er å beskytte barna mot alt.
Neste morgen våknet han til lukten av kaffe og rundstykker. Smilte forsiktig, som om han visste hva jeg tenkte, uten å si noe. Jeg holdt hånden hans et øyeblikk. Neste gang du blir syk, ringer du ikke meg du ringer henne, sa jeg og la til med smil og tårer i øynene: Men hvis hun ikke svarer, vet du hvor du finner mamma.
Da jeg gikk ut i den friske morgenluften, så jeg meg ikke tilbake. Hjertet mitt var tungt, men jeg visste én ting: Ingen kan tvinge kjærligheten, men omtanke den lar seg aldri drive ut av huset så lenge en mor finnes.
