22. april
Jeg kan nesten ikke tro det heldige livet mitt har blitt etter at jeg fikk denne jobben som nesten føles som en drøm. Å jobbe for en velstående familie her i Bærum har gitt meg muligheten til å bo i en stor, vakker bolig, samtidig som jeg tar vare på to nysgjerrige og livlige tvillinggutter på fem år. Familien var alt annet enn vanlig ekteparet var påfallende fjerne overfor hverandre. Kona engasjerte seg lite i guttene, mens mannen hennes, Henrik, satte umåtelig pris på hvert eneste øyeblikk med dem.
Hver gang jeg var sammen med Henrik og barna, tok jeg meg selv i å føle noe mer. Jeg visste jo at han var gift, og at det var galt, men jeg klarte ikke la være. Det som virkelig sjokkerte meg, var da Henrik endelig åpnet seg for meg og innrømmet at han hadde følelser for meg. Han fortalte at han hadde bestemt seg for å gå fra kona. Han følte at det eneste som bandt dem sammen lenger, var barna, for hun virket fullstendig likegyldig overfor både ham og guttene.
Jeg ble helt overveldet, jeg hadde overhodet ikke forventet en slik vending i livet mitt. Jeg vet jo hvor vanskelig det kan være å innlede et forhold til en mann som fortsatt er gift. Samtidig var det umulig å fornekte det jeg følte. Jeg var revet mellom min egen samvittighet og de sterke følelsene jeg fikk for Henrik. Jeg visste dette kom til å bli en krevende tid for oss begge.
Mens jeg fortsatte i jobben min, tok meg av barna og var sammen med Henrik, kunne jeg ikke la være å tenke på hva fremtiden vil bringe. Jeg må tilnærme meg alt dette med forsiktighet, særlig av hensyn til barna de fortjener bare det beste. Jeg må vurdere nøye hvordan alt kan påvirke oss alle, og hva det medfører å starte noe på ordentlig med en mann som nettopp skal skilles.
Hjertet mitt verker av usikkerhet, men jeg vet at veien videre krever både omtanke og vanskelige valg. Jeg må sette både barna og meg selv først, tenke på vår trivsel og trygghet. Hva jeg enn bestemmer meg for, håper jeg inderlig at det fører til et liv med glede og kjærlighet, både for dem og for meg.
