Ta ham med deg for godt nå! Hvorfor dette slags opp og ned? sier Sofie irritert.
Du glemte å spørre meg hva jeg skal gjøre! svarer Eirik med samme tone.
Du kunne i det hele tatt ha spurt en gang i livet, så hadde du kanskje unngått dette! sier Sofie.
Om jeg hadde hatt noen å spørre, hadde jeg spurt! pipe Eirik. Men ingenting avhenger av deg!
Så er det ikke din oppgave å bestemme hva jeg skal gjøre! svarer han.
Du har ingen samvittighet, sier Sofie såret. Vel, tenk på sønnen min!
Tro du jeg ikke tenker på ham? roper Eirik. Jeg tenker mer på ham enn deg!
Og jeg tenker ikke bare, jeg forsørger og oppdrar ham også!
Du kan fortsette å true meg med å gå på jobb!
Jeg skal gå på jobb! utbryter Sofie. Så snart jeg finner noe!
Finn først noe! svarer Eirik uten å dempe stemmen. Så kan du åpne munnen!
Eirik lytter i et par minutter til Sofies fornærmede sutring, og fortsetter så å pakke.
Du må forstå at Knut blir såret når du alltid er med Rolf, sier Sofie rolig. Når du er sammen med dem, legger jeg merke til at du gir Rolf mer oppmerksomhet!
Han er eldre! Det er mye å snakke om med ham, og gutten begynner allerede å tenke selv!
Vi må forstå hva han blir til! svarer Eirik.
Er du ikke lenger interessert i din egen sønn? spør Sofie.
Han er liten! Ifølge loven trenger han mer morens oppmerksomhet enn farens!
Ta deg av Knut så lenge han er liten! Jeg
Jeg skal tilbringe tid med nevøen, fullfører Sofie setningen i stedet for mannen. Hører du? Med nevøen! Og like greit overse vår egen sønn!
Ingen spytter på noen! suker Eirik. Jeg gir tid til alle! Men Knut har en far som alltid er der, og min søster oppdrar sin sønn sammen med min mor, ikke med en mann!
To kvinner er ikke det en tolv år gammel gutt trenger!
Og så spør jeg: Skal jeg vise kaldhet mot hvordan to kvinner ruinerer min nevøs psykikk? Hvordan blir han en ekte mann da?
Eirik, skal jeg hente moren min så du blir interessert i Knut? brøler Sofie.
Begge skal gå! brøler Eirik. Jeg mangler bare din mor!
Hva med Knut? spør Sofie spottende.
Selvfølgelig blir han igjen hos meg! Du har ingenting å gi ham! sier Eirik med en sarkastisk smil. Trodde du jeg skulle gi deg en eventyrtilværelse med barnebidrag?
Du får det ikke! Du må selv betale! Så begynner du i det minste å jobbe, så du ikke sitter uten inntekt!
Sofies skade må hun svelge, for Eirik har rett. Hun har ingenting.
Ambisjonene hennes forsvant i ekteskapet. Hun har ingen grad. Hun gikk på foreldrepermisjon, men kom aldri tilbake til studiene.
Eirik fortsetter å pakke i fullstille stillhet.
Har du kjøpt alle disse lekene til Rolf? spør Sofie overrasket, og bryter stillheten. Jeg trodde Knut også skulle få noe
Han har allerede nok, vifter Eirik bort. Og Rolf har ingen andre enn onkelen å stole på!
Både min mor og hans er like ubrukelige. Jeg har medlidenhet med nevøen! Han vil gå under med dem!
Sofia finner ingen ord, så hun går og hjelper mannen.
Plutselig faller et postkort av en konstruksjonsbolig av veggen.
Sofia plukker det opp, åpner og leser teksten.
Øynene hennes blir store, og postkortet faller til gulvet.
Eirik, hva betyr til den kjære sønnen?
Hvem spurte deg om å blande deg inn i min sak? roper Eirik og dytter Sofia bort. Du blander deg alltid inn! Dra deg av!
Jeg drar meg av, mumler Sofia. Men hva betyr det?
Herregud, kan du være så stiv? utbryter Eirik. En vanlig kvinne skulle ha skjønt dette for en stund siden!
Du er som i skyene, ærlig talt!
Sofia hadde alle sjanser til å bli Eiriks andre kone, men skjebnen gjorde henne til hans første kone.
Det viser seg at jenta som skulle bli den første konen, ikke ønsket tittelen.
Hun bodde sammen med Eirik i en leilighet i Oslo i omtrent ett år, før hun forsvant i en ukjent retning.
Foreldrene hennes hevdet at de ikke visste hvor Vilde hadde dratt. Ingen venner eller bekjente kunne spå hvor hun var.
Eirik sørget kort. Egentlig sorgnet han ikke. Som ordtaket sier: «Bedre med en flaske vin enn en tungt belastet vogn!»
Han lever videre og nyter livet.
Et år senere dukker Vilde opp, men med et barn i armene. Dette blir kjent blant bekjente.
Vilde skjuler ingenting: hun har fått et barn med Eirik.
Det begynner å svirre om at Vilde vil presse Eirik mot veggen, kreve barnebidrag, eller kanskje gifte seg med ham.
Men det er ikke slik.
Vilde kommer for å overlate barnet til faren, og så forsvinne igjen.
Hvis hun hadde gitt Eirik en pakke, er det usikkert hvordan historien ville ende.
Eirik kunne rolig levere barnet til barnehuset og si at han fant det på gaten.
Da ville Romfs skjebne vært beskrevet.
Vilde tenker smartere. Hun leverer en kurv med barnet på trappen til leiligheten der Eiriks mor og søster bor.
I kurven legger hun et langt, tårefylt brev: hun vil gjerne oppdra barnet, men har verken penger, krefter eller muligheter.
Hun har postpartum depresjon og en sykdom som krever livslang behandling.
Hun ber om at ingen blir etterlatt med barnet, som om det var en nevø og barnebarn.
Eirik blir kalt inn for å forklare seg.
Jeg vet ikke, trekker han på skuldrene. Kanskje hun fant noen steder, tok den med, og vi bare tror på det! Vi tester, så tenker vi videre.
Testen viser at barnet er Eiriks sønn. Da starter en lang samtale.
Hvor skal jeg ha barnet? Hva skal jeg gjøre med ham, og når? Jeg har nettopp startet en bedrift! klager Eirik. Jeg har kontrakter, forhandlinger, avtaler!
Jeg må også jobbe selv, for jeg har ikke penger til å ansette folk!
Hva foreslår du? roper Anne. Skal vi levere barnet til barnehjem?
Vi vet at barnet er vårt, og Vilde også. Men Vilde kommer sannsynligvis aldri tilbake til byen! trekker Eirik på skuldrene.
Men vi vet det! insisterer Anne. Hvordan skal vi leve hvis vårt eget barn havner på et barnehjem?
Jeg vil klare meg, mumler Eirik. Og det ønsker jeg for dere også!
Du har ingen samvittighet, sier søsteren Lena. Å levere vårt barn på et barnehjem!
Hvorfor blander du deg inn? Hvem spør deg? svarer Eirik heftig. Ikke du som skal sykle på en hest!
Jeg ville aldri gi fra meg mitt eget barn! svarer Lena bestemt. Aldri!
Lena er tjue år gammel. Hun har startet et forhold, blitt gravid, men mistet barnet etter et fall, og fikk diagnosen som gjør at hun ikke kan få flere barn. For henne er barns spørsmål smertefulle.
Greit, så er det gjort! nikker Anne. Hvis du leverer barnet på et barnehjem, vil de slå deg ned! Du mister både forretning, lykke og liv!
Nok! slår Eirik hånden i bordet. Hvis dere alle vil være så rettferdige og menneskelige, la Lena ta ansvar for barnet, jeg finner penger, vi ordner alt.
Dere vil alle oppdra ham! Jeg vil bare være den gode onkelen som hjelper til!
Hva mener du med å hjelpe? spør Lena forvirret.
Å forsørge! roper Eirik. Er det klart?
Hva om du gifter deg? spør Anne.
Hva vil det endre? trekker Eirik på skuldrene. Jeg vil fortsatt hjelpe søsteren med nevøen! Alt blir som før!
Eirik kan ikke nekte å overføre penger. Han gjør det ærlig, men han dukker aldri opp på tre år.
Når mor eller søster spør, sier han at han er opptatt med både forretning og privatliv.
Alle møtes på et bryllup. Det gir et dårlig inntrykk, men Eirik sprer sitt budskap til de som spør.
Moren og søsteren er opptatt med å oppdra nevøen. Sofie er i skole og også gravid.
Da sønnen Knut blir født, endrer Eirik seg. Han ser at den lille vokser, men de høylytte ropene irriterer ham. Så tenker han på Rolf.
Rolf ropte allerede på meg!
Han begynner å besøke søsteren med moren for å styrke kontakten med “nevøen”.
Den farslige kjærligheten som vekkes av Knuts fødsel, går mer mot Rolf, fordi Rolf svarer.
Knut blir alltid satt til side.
Dette varer i åtte år.
Knut får ikke helt mangel på farens oppmerksomhet. Han får også oppmerksomhet, men etter Eiriks mening er det nok. Men han søker mer til Rolf.
Fire år er en lang tid for barn, og en stor forskjell.
Det som passer for en tolv år gammel gutt, passer ikke for en åtte år gammel.
Og med Rolf har Eirik allerede gjort alt han skulle med Knut, så han mister interessen.
Sofia ser at deres sønn blir skjøvet bakover for å gi plass til nevøen.
Det er også sinne, sjalusi, irritasjon og forakt. Hun kan ikke gjøre noe.
Hun blir økonomisk avhengig av mannen. Når hun prøver å finne arbeid, får hun kun lavtlønnet, ufaglært jobb.
Hun har vært vant til en forretningsmanns livsstil.
Jeg kan ikke bli renholder eller oppvaskhjelp!
Alt hun kan gjøre, er slippe noen spydige kommentarer i håp om at Eirik husker sønnen deres, eller i det minste gir ham like mye oppmerksomhet som nevøen.
***
Så dette er din sønn? spør Sofia forvirret. Din egen sønn? Hvorfor oppdrar søsteren din ham?
Ja, Sofia, Rolf er min sønn! Lena er ikke mor, men hun oppdrar ham som sin egen!
Og Rolf vet allerede at han ikke er biologisk hans! sier Eirik sint. Hva mer vil du ha fra meg?
Tror du det er lett for meg? Jeg blir kastet frem og tilbake!
Sofia gnir seg og senker hånden, dekker munnen, tar et dypt åndedrag. Hun viser tydelig forvirring og nedtrykthet, men også en erkjennelse av det hun har hørt.
Eirik, skal vi ta ham med? foreslår hun rolig. La brødrene bo sammen!
Hva? Jeg forsto ikke! svarer Eirik, fortsatt litt aggressiv.
Jeg sier, la oss ta Rolf inn hos oss! La brødrene bo sammen! Jeg vil bli Rolfs mor.
Hvis han ikke vil ha meg, vil faren likevel alltid være nær, og du slipper å velge mellom sønnene!
Er du villig til å ta imot mitt barn? spør Eirik mistenkelig.
Hvorfor ikke? trekker Sofia på skuldrene. Jeg vil gjerne adoptere ham!
Sofia er litt tvilsom, men tenker at hvis begge Eiriks sønner er sammen, vil han bruke tid på begge.
Hun vil sikre at alle får like mye kjærlighet og oppmerksomhet.
Eirik grubler i en uke, så bestemmer han seg. Han tar Rolf, erklærer ham som sin lovlige sønn, og Sofia adopterer ham, akkurat som hun lovet.
Ta vare på ham! sier Anne til Eirik. Hun er en hellig kvinne! En annen ville ha sendt deg til helvete! Men hun forstår, tilgir og tar imot!
Eirik ser på henne med nye øyne etter dette. Kjærligheten og takknemligheten i blikket er ekte.
Rolf aksepterer Sofia som mor. Det tar ett år før han begynner å kalle henne mamma, men til slutt blir det en helt vanlig, lykkelig familie.
