På bryllupet til venninnen vår Ingrid var det fest i to dager god mat, latter og mer enn nok drikke. Brudgommen var akkurat så kjekk som Mads Mikkelsen og overraskende ydmyk med sitt velformede og nesten uvirkelig vakre ytre. Hele selskapet satt og sneik oss til å betrakte Vidar for et syn. Himmelblå øyne, usedvanlig lange og fyldige sorte vipper (hvorfor er det alltid gutta som får sånne gaver?), et bestemt hakeparti, nesten antikk gresk nese og silkemyk hud med et hint av gyllen farge. Som prikken over i-en: nesten to meter høy og bred som en låvedør. Hadde vi ikke vært så glad i Ingrid, hadde vi garantert vært i klinsj over denne sjeldne skapningen ved bryllupsbordet. Vidar var virkelig helt rå, ja.
Herregud, hvordan klarte du å kapre en sånn drøm, Ingrid? gikk vi løs på henne. Alle prøvde å se mest mulig sørgmodig og ensom ut i håp om at det kanskje fantes flere slike flotte slektninger.
Slapp av, jenter! Jeg falt for Vidar fordi han er så jordnær. Gutten er fra bygda, vokst opp med bestemor, driver gård og er en skikkelig arbeidskar. Ble kjent med ham fordi foreldrene mine kjøpte hytte nær hans hjemsted. Han er empatisk, snill og til å stole på. Skikkelig handy type mamma blir våt i øynene når hun ser hva han får til. Virkelig en mann, jenter! Det tok meg evigheter å overbevise ham om å flytte til byen, lo hun.
Vidar slo seg opp både på å håndtere svigers, jobben og ikke minst å lære seg bylivet: i løpet av et par år var han ekspert på vin, parfyme, politikk, kunst, reiser, Oslo Børs, sport og han la av seg det kulørte dialekta. Han fikk prøvekjøre familiens Volvo, generøst lånt ut av svigerfar, og fikk solid jobb på selve svigerfarens kontor. Og hvem som ga dem leilighet? Gjett, men jeg sier ikke. Etter det første året, oppdaget vi Vidars svakhet: hvite sokker. Vidar gikk utelukkende i kritthvite sokker, både hjemme og til gjester uten tøfler, og han dro hvite sokker i gummistøvler, sto helt uten sko på skitne prøveromsgulv.
Ingrid delte ikke denne sokkefascinasjonen, men vasket gulv to ganger om dagen og gikk til innkjøp av masse blekemiddel. Dermed ble kallenavnet Sokk på Vidar.
Greia med at Vidar hadde en elskerinne, fikk Ingrid vite i åttende måned av svangerskapet. Loveren viste seg forresten også å være gravid på nesten samme termin.
Sokk ble kastet ut på dagen, oppsagt, forbannet og grått over alt på under et døgn. Og så kom de lange, klisne høstdagene. Ingrid lå konstant i den nå vanvittig store dobbeltsenga og stirret i taket med tørre øyne:
Jeg gråter senere. Nå er det ikke bra for babyen.
Ingrid lå som Lenin, i stillhet på den idiotiske senga, og vi, som trofaste vakter, byttet på å sitte hos henne for å støtte henne i taushet.
Man fikk lyst til å grine, rive ut kapittel i livsboka og klore ut svikets sider. Men det var bare å holde kjeft og vente.
På fødselsdagen var det rene kaoset vi jublet, ristet ballonger, ba personalet slippe til litt te og bli med ut til bjørner og sigøynerfester, ønsket alle lykke og helse. Den ferske bestefar prøvde hardest dagen før, etter å ha rørt seg og lovet sykepleierne å rydde opp etter seg, skrev han med krit under vinduet til Ingrid: “Tusen takk for barnebarn!” Deretter forsøkte han å synge for henne, men ble stoppet av vakta. Vakta lot ham veldig gjerne lede an kjente sanger bak lukkede dører med en flaske konjakk ingen fare for offentlig ro.
På hjemreisen var bestefar frisk og klar, og jeg mener han glødet litt til og med. Han gråt av stolt glede passe, og med sjel. Vi gråt og lo, klemte Ingrid, kikket forsiktig inn i blå konvolutt, og lot være å snakke om papas klassiske nese til lille Henrik. Selv Ingrid klarte ikke å gråte av lykke:
Senere. Kanskje melka stivner?
Ingrid gikk rundt og tidde sammen med oss i to måneder til. Så tok hun turen for å oppsøke Vidar uten fyrstikker og syre, men med et brennende ønske om å skrike og grine. Klandre, slå i veggene med sine skrøpelige knyttnever, gjøre skam og prøve å kvitte seg med smerten som bandt henne til senga, ved å overføre den hovedsakelig til forræderen. Knuseren av hennes drømmer, av verdenen hennes med den lille sønnen, hvor hun skulle se seg selv strikker sokker til sine menn på kosekvelder, Henrik ler høyt og holder Ingrid og Vidar i hånden på tur, og Vidar så nær, så viktig.
Og så ville hun stirre den skamløse kvinnen som sover med en annen manns ektemann, rett inn i øynene. De ville garantert være frekke og sikkert vakre. Ingrid ville spytte i disse øynene. Bestemt hun skulle gjøre det. Kanskje til og med klore dem, om det trengtes.
Ingrid fikk vite hvor hun skulle dra av ivrige, empatiske eldre damer i porten under trilletur med babyen. De stoppet henne og minnet om at Vidar var et forferdelig tilfelle, ga en fargerik veibeskrivelse til stedet hvor elskerinnen og hennes fugleunge holdt til, og mulige hevnalternativer. Ingrid var helt målløs, hun ville egentlig snu og gå, ikke fått med seg husnummeret, men ble stående av en eller annen grunn.
Der sto hun, Ingrid, utenfor en sliten blokk, og det var bare å gå opp til femte etasje og velge å spytte eller brøle.
På første etasje tenkte Ingrid, med flaksen sin, at det garantert ville være tomt hjemme og hun kastet bort tid. I andre etasje håpet hun faktisk litt at det skulle være tomt. På tredje etasje hørte hun desperat barnegråt fra femte.
Da åpnet ei avmagret og tårevåt jente døra imagen hennes passet ikke inn i forestillingen Ingrid hadde om den fatalen som hadde lokket til seg mannen.
Mens Ingrid stod og så overrasket på den snufsete, sprikende konkurrent på 40 kg, fortsatte ungen å gråte inni stua.
Hei, Ingrid. Vidar er ikke her, han dro fra oss for to uker siden. Hvor han er vet jeg ikke sa jenta og satte seg på gulvet og gråt.
Ingrid fikk plutselig ikke lyst til å krangle. Hun ville bare gå inn og roe ungen til denne håpløse mammaen. Etterpå skulle hun kommentere: “Vil du danse må du orke å bære sleden, du!” Det måtte hun få sagt, og se så foraktelig ut. Hun har jo rett, tross alt som den bedragede part.
Babyen var tørst øynene hovne, en blodåre på pannen, stemmen hes. Han var sulten. Gutten skrek av sult og mammaen lå på gulvet og gråt.
Hvordan hun åpnet tomme kjøkkenskap på jakt etter barnemat og rotet i det nakne kjøleskapet, husket Ingrid i ettertid. Hun fant et notat på bordet, med skrekkelig uferdig tekst “Ber om tilgi…”.
Jenta snakket til Ingrid som til en nær venn om at hun snart måtte ut av leiligheten, om at melka og Vidar var vekk, om at hun ikke hadde penger, aldri hadde hatt egentlig, og at hun var veldig lei seg. Skamfull. Men hun visste ikke. Hun ba om unnskyldning. Ingrid fikk lov å slå henne, det var til og med litt nødvendig mente hun. Og gutten var Pavle Ingrid måtte huske det, bare i tilfelle. Pavle var ni dager eldre enn Henrik.
Ingrid hastet hjem om 20 minutter ville Henrik kreve pupp. Å løpe var ikke enkelt: to tunge bager fra Oksana dro armene ned, Oksana selv løp ved siden, bar godt mette Pavle. Ingrid sprang og tenkte på hvor hun skulle få plass til to nye senger.
Tre år senere feiret vi bryllupet til Oksana, og året etter Ingrid. Ingri sin nye mann hater hvite sokker, synes livet bør være mer fargerik, elsker sin kone, sønn og deres to døtre. Oksana er mamma til fire gutter, og hennes mann håper fortsatt på ei lita jente…
