Etter at han hadde satt av kjæresten sin med bilen, tok Eivind Farstad varmt farvel med henne før han kjørte hjemover. Utenfor blokka ble han stående et øyeblikk, og tenkte nøye gjennom alt han skulle si til kona. Han gikk opp trappa og låste seg inn.
Hei, sa Eivind. Er du hjemme, Sigrid?
Ja, jeg er hjemme, svarte Sigrid ganske rolig fra stua. Hei. Skal jeg gå og steke noen svinekoteletter, kanskje?
Eivind bestemte seg for å opptre åpent rake pucker, bestemt, skikkelig kar. Han måtte få satt punktum for dobbeltlivet før sporene fra kjæresten hadde rukket å bli borte, før han igjen ble dratt inn i vanens gjørme.
Sigrid, sa Eivind og kremtet, jeg kom hjem for å fortelle deg at vi bør gå fra hverandre.
Nyheten tok Sigrid med knusende ro. Hun var alltid vanskelig å vippe av pinnen. Eivind pleide å erte henne og kalte henne Sigrid Is for denne egenskapen.
Hva mener du, sa Sigrid i døråpningen til kjøkkenet, skal jeg la være å steke kotelettene, altså?
Det får du bestemme selv, svarte Eivind, du kan steke dem om du vil, eller la være. Jeg drar til en annen kvinne.
De fleste kvinner hadde nok tatt frem stekepanna på flekken eller startet et heftig oppgjør men Sigrid var aldri som de fleste.
Jaja du, storfint, svarte hun. Hentet du støvlene mine fra skomakeren?
Nei, stotret Eivind forfjamset. Hvis det er så viktig kan jeg dra dit nå med én gang!
Neimen altså typisk deg, Eivind. Send en dust for å hente støvler, så kommern tilbake med de gamle, mumlet Sigrid.
Nå ble Eivind litt såret. Hele denne familieoppbruddspraten gikk liksom ikke helt etter boka; ikke nok drama, ingen tårer eller sinne! Men hva kunne han vente av Sigrid Is?
Jeg føler virkelig ikke at du hører på meg nå, Sigrid! Du skjønner det altså, jeg forteller deg høyt og tydelig jeg forlater deg for en annen, men du snakker om støvlene!
Ja, vel, svarte Sigrid tørt men jeg kan jo ikke gå noe sted. Mine støvler står jo fortsatt i verkstedet. Du derimot, kan jo dra hvor du vil du har jo sko!
De hadde vært sammen lenge, men Eivind klarte aldri helt å vite når Sigrid var ironisk eller alvorlig. Han falt jo nettopp for hennes jevne lynne, null drama, få ord. Pluss solide former og at hun var så huslig.
Sigrid var trygg og trofast, like stabil som en gammel ankerkjetting. Men nå elsket Eivind en annen. En het, uimotståelig og syndig kjærlighet! Så han måtte få fortalt henne alt og begynne på nytt.
Så, Sigrid, sa Eivind nå høytidelig, med et snev av sorg og anger jeg setter pris på alt, men jeg drar fordi jeg elsker en annen. Jeg elsker deg ikke lenger.
Det var da voldsomt, Eivind. Elsker meg ikke, sier du? Min mor var forelska i naboen, pappa i øl og bridge. Resultatet ser du selv jeg ble da ikke så verst, du eller?
Eivind visste at det ikke nyttet å diskutere med henne. Hvert ord veide et tonn. All min første glød bare forsvant, jeg gadd ikke krangle lenger.
Sigrid, du er virkelig en bra dame, sa Eivind, men jeg elsker henne en annen. Varmt, hett, syndig! Og jeg drar til henne, skjønner du?
Den andre det er vel Hege Andersen, eller?
Eivind rygget nærmest. For et år siden hadde han hatt en affære med Hege, men ante ikke at Sigrid visste hvem hun var!
Hvordan vet du ? begynte han, men ombestemte seg. Nei Sigrid, det er ikke Andersen.
Sigrid gjespet.
Da er det kanskje Britt Løvstad du har på gang med?
Det gikk kaldt nedover ryggen på Eivind. Løvstad hadde han også vært sammen med, men det var for lengst over. Hvis Sigrid visste hvorfor hadde hun ikke sagt noe? Men ja, hun holdt alltid tett.
Ikke riktig, sa Eivind. Ikke Løvstad og ikke Andersen. Det er en helt annen kvinne, den ultimate drømmedama mi. Jeg kan ikke leve uten henne, og jeg drar til henne og du må ikke prøve å stoppe meg!
Da er det sikkert hun Mari, sa Sigrid. Ja, ja, Eivind Farstad, du er litt av en type, altså. Hele byen har jo snakket om det. Din prinsesse er altså Mari Østby, 35 år, ett barn og to aborter stemmer?
Eivind tok seg til hodet det traff midt i blinken. Det var nettopp Mari Østby han hadde falt for.
Hvordan?! pep Eivind. Hvem sladret? Har du fulgt etter meg?
Helt enkelt, Eivind, sa Sigrid. Jeg er jo gynekolog med tjue års erfaring. Jeg har vært borti de fleste kvinnene i denne byen, du bare en liten andel. Et blikk og jeg vet om du har vært der, vet du!
Eivind prøvde å samle seg.
Ok, så har du rett, sa han, forsøksvis standhaftig. Om det er Østby så spiller det ingen rolle. Jeg drar uansett.
Du er ikke særlig smart, Eivind, sa Sigrid. Du burde i det minste spurt meg først. Forresten, det er ikke noe spesielt med Mari, kunne vært hvem som helst, helt ærlig snakker som lege nå. Har du sett journalen til drømmedama di?
N-nei innrømmet Eivind.
Nettopp! Først: kom deg i dusjen. Deretter; i morgen ringer jeg Per på helsesenteret, så får du komme inn uten å stå i kø, sa Sigrid. Så får vi se. Det er jo pinlig mannen til en gynekolog klarer ikke å finne seg ei frisk jente!
Hva skal jeg gjøre, sukket Eivind.
Nå går jeg og steker svinekoteletter, sa Sigrid. Du får dusje og gjøre som du vil. Hvis du noen gang vil ha en uten sykdommer, så si ifra jeg kan alltids anbefale noenEivind stod der, målløs, mens Sigrid forsvant ut på kjøkkenet og surret med grytene. Han ble stående, trakk pusten dypt. Lukten av koteletter snek seg gjennom gangen, og dunsten minnet ham om alt han hadde forsøkt å skyve vekk: tryggheten, hverdagen, Sigrids lune ro i kaoset hans. Han så nedover seg selv en halvviss mann i sokkelesten, med skjorta på halv tolv.
Han gikk inn på badet, slo på dusjen. Vannet hamret mot skuldrene, skyllende vekk dagen, løgnene, hele det store dramaet han hadde sett for seg. Plutselig visste han ikke engang hva han hadde tenkt at friheten skulle gi ham. Kjærlighet, kanskje, men også noe annet en flukt fra det ordrike og urolige i eget bryst.
Da han var ferdig, tørket han seg, pakket noen skjorter i en bag men la til slutt alt tilbake i skapet. Bare én ting tok han med seg: Sigrids gamle støvler, satte dem sakte foran døra hennes ute i gangen.
Her, ropte han forsiktig.
Hva er det? svarte Sigrid over stekepannen.
Støvlene dine. Så du kan gå hvor du vil, hvis du får lyst.
Hun sto i døråpningen, kledd i forkle, med en hvit stripe av mel på kinnet. De så på hverandre i et øyeblikk, nakne og ærlige som de aldri før hadde vært.
Vet du, Eivind, sa Sigrid lavt, kanskje det ikke er så dumt å gå. Noen ganger må man bare vite at man kan.
Hun smilte et stille smil, og snudde seg mot kjøkkenet igjen. Med ett ble det merkelig godt å puste.
Ute i kveldsmørket vasket regnet bort sporene etter sommerens lykke, men inne i blokka luktet det nystekte koteletter. Kanskje var det ikke friheten han trengte, men muligheten og vissheten om at begge, når alt kom til alt, hadde sko å gå med.
