La meg fortelle deg litt om kjærlighetslivet til broren min. Han hadde vært sammen med ei jente som het Ingrid i rundt et år. Hun var utrolig flott, alltid stilig kledd og veldig trivelig å snakke med. Hun kom overens med absolutt alle, til og med jeg ble god venn med henne. Vi hang mye sammen, vandret rundt i Bogstadveien og brukte halv lønn på latte og boller på koselige kaféer.
Ingrid var virkelig noe for seg selv hun hadde en vennegjeng som kunne fylt en middels stor russebuss. Hun jobbet som markedsfører i et stort Oslo-firma, eide egen bil (ikke en Tesla, enda), og hadde stålkontroll på alt som var trendy. Familien vår håpte vel litt i skjul at broren min skulle fri snart, og at vi alle skulle bli én stor, lykkelig familie på søndagsmiddager med Ingrid på laget. Men livet går ikke alltid akkurat slik vi ser det for oss. Etter et år takket Ingrid for seg, og kontakten vår forsvant med henne. Det var ganske åpenbart at det vennskapet var over.
Mindre enn en måned senere hadde broren min med seg en ny kjæreste hjem og dro på med å annonsere at de skulle gifte seg. Hun het Maren, og kunne knapt vært mer annerledes enn Ingrid. Hun var stille, naturlig, gikk i jeans og slitt genser. Sminken var neppe til stede, og hun sa knapt et ord under middagen, men satt helst taus med tallerkenen foran seg og pirket i potetene. Vi var mildt sagt overrasket vi trodde hele tiden at broren min falt for damene som nøt oppmerksomhet og kunne snakke varmt med fremmede i heisen.
Moren min tok ikke lang tid på seg før hun ristet litt på hodet av Maren det var mange grunner. Først og fremst sa hun ikke så mye, og det gjorde stemningen nokså spent rundt bordet. Ikke hadde hun bachelor heller, noe som i vår familie nesten var regnet som et større problem enn å ikke like brunost. Dessuten kom Maren fra en vanlig jordbruksfamilie ute i Gudbrandsdalen og ikke fra Oslo vest, og moren min lot ikke akkurat være å kommentere hvordan hun kledde seg (“Ser ut som hun handler alt på loppemarked”, mumlet hun).
Broren min hørte på alt dette, men sto støtt. Han sa rett ut at hvis vi ikke kunne ta imot Maren, så flyttet han heller ut med henne. Tvil hjalp ikke han og Maren giftet seg like etterpå, skrev under på papirene i rådhuset og flyttet inn i en liten, men trivelig leilighet på Sagene. Etter hvert ble Maren tryggere på oss, og det tok ikke lang tid før huset deres var skinnende rent og kjøleskapet fullt av hjemmelaget mat. Moren min så til slutt hvor glad Maren var i sønnen hennes, og tok henne etter hvert inn i varmen.
For ikke lenge siden traff jeg forresten Ingrid på Meny, der hun spurte høflig hvordan det sto til. Hun kjøpte som vanlig det dyreste hun fant og tenkte mest på hvilket merke vesken hennes skulle ha, og virket ikke spesielt bekymret for fortiden eller fremtiden. Når jeg nå sammenligner de to, ser jeg jo at Maren var det beste valget Ingrid var litt for opptatt av utseende, kanskje. Nå er jeg faktisk glad for at ting ble som de ble, selv om jeg skal innrømme at jeg var ganske skeptisk i starten.
Nå går det mot baby i familien, for Maren er gravid. Hele familien går bare og venter spent på å få et nytt medlem.
Hva skal man si? Livet har sin egen plan, og den er ikke alltid så verst, tross alt.
