Da jeg fylte tretti, klarte jeg å kjøpe meg en toromsleilighet på Torshov. Jeg bor alene der og har til nå ikke funnet en potensiell ektemann eller kone. Vet du hva jeg tror er grunnen til at det butter litt på privaten? Det er fordi jeg har en leilighet. Nå om dagen er det visst ikke helt lett å være både selvstendig og feminin på en gang. Jeg deler altså beilerne mine inn i to klassiske kategorier:
1. «Du har egen leilighet? Fantastisk, la oss flytte sammen, her trenger jeg ikke å bekymre meg.» Disse karene gidder ikke å streve for mye og vil bo rett inn i ferdig opplegg. At jeg har tak over hodet, regnes som skikkelig pluss, og de står helt klare for både familie og ungeflokk så lenge ingenting endrer seg i livet hans. Karriere, flere kroner på konto? Nei takk, boligproblemet er løst, bilen min holder, og noen større ambisjoner er det ikke snakk om.
Når jeg snakker med sånne menn, føles det mer som jeg skal adoptere enn være kjæreste. Det er jo egentlig en liten sønn: Skal mates, dulles og passes på hvis ikke stikker han. Nei, vettu hva, da kjøper jeg meg heller en katt og bruker kveldene på hobbyrommet.
2. «Du har egen leilighet? Nei, takk. Jeg bor heller hos mor og far, eller vi flytter ut på landet. Eller enda bedre du selger leiligheten, vi kjøper noe nytt sammen!» Altså. Den siste varianten får meg nesten til å le høyt. Jeg har jo brukt halve livet på å spare opp til bolig men så mener han det beste er å selge og stå i fellesgjeld i tretti år til? Selvfølgelig er det jo jeg som har fast jobb, så lånet skal jeg naturligvis betale, og han hjelper til litt hvis han kan. Hva hvis jeg blir mamma og skal ut i permisjon? Nei, da venter vi bare med barn til lånet er betalt så er jeg vel førtifem og klar for første vogn. Det viktigste er jo at mannen får slippe å kave med andres problemer så han kan leve bekymringsløst og ride på det gode liv.
Jeg har begynt å lure på om det er enklere å adoptere en treåring enn å finne en mann som ikke er redd for barn. Hvis jeg endelig gifter meg, må jeg fortsatt forsørge både meg selv og ham og sannsynligvis drive litt egenkjærlighet i tillegg. Hvorfor i all verden trenger jeg da en ektemann?
Nå er jeg i det minste sjefen i mitt eget hjem og min egen fritid. Her er det nymalt, god plass til både meg og garnnøstene mine, og hobbyprosjektene får utfolde seg på stuegulvet. Noen ganger ønsker jeg meg familie, altså, og en kjæreste å dele sofaen med, men opplevelsene mine har stort sett drept enhver illusjon om det. La meg fortelle om ett eksempel ganske friskt i minnet.
Jeg falt litt for en fyr jeg kjente fra før, og tror du ikke han falt litt for meg også. Vi så en film hjemme hos meg, og fikk lyst på pizza. Jeg tenkte nå kan han få lov til å ta regninga for en gangs skyld. Det gjorde han: Han tok heisen ned og møtte Foodora-budet, betalte for pizzaen med pengene jeg akkurat ga ham. Romantikk og all gnist? Puff, borte vekk.
Kanskje er det jeg som roter det til for meg selv. Vennene mine sier at jeg aldri burde tilbudt å betale for pizzaen, men jeg var nysgjerrig: ville han ta imot pengene, eller takke nei? For meg spiller det ikke stor rolle, det var ikke snakk om mange kroner. Men det handler ikke om penger, egentlig.
