31. mars
I dag kom jeg hjem fra jobb, ikke tomhendt som vanlig. Jeg liker å svinge innom butikken og kjøpe med meg en liten flaske rødvin til kvelden, noe å kose meg med mens jeg lager mat. Men det var noe annerledes i leiligheten da jeg åpnet døra. Morten, kjæresten min gjennom mange år, var i full gang med å pakke bagasjen sin.
“Har du fått deg jobb, skal du på nattevakt nå?” spurte jeg forsiktig.
“Nei, jeg drar,” svarte han bare kort.
“Klokka er ti på kvelden. Hvor skal du?” Jeg skjønte ikke hva som skjedde, hele kroppen min ble nummen.
“Hører du dårlig, eller? Jeg drar. Jeg forlater deg, din tosk.”
Jeg sank ned på en kjøkkenstol, beina ville ikke bære meg mer. Var dette virkelig? Vi har to små barn sammen. Hva i all verden foregår?
“Morten, er du helt frisk? Jeg har født barna dine, tatt deg inn da du levde ute og vasket biler på bensinstasjonen. Jeg tok deg inn, vasket deg, matet deg, gjorde deg til et ordentlig menneske. Du har sittet hjemme mens jeg jobber og forsørger familien.”
“Og det er takken jeg får? Jeg forlater ikke barna mine, men deg jo. Jeg orker ikke mer at du kommer hjem hver kveld med vinflaska di og påstår det er for appetitten. Men Silje, hun lukter ikke sprit, hun lukter søtt og godt.”
“Så du skal til Silje? Vet du egentlig hvem hun er? Hun stakk fra Skien og havnet her, ingen vet hva som har skjedd der. Du er så naiv, Morten.”
Han hørte ikke mer, smalt igjen døra og forsvant. Da knakk alt i meg. Jeg begynte å drikke mer, kom fyllesyk på jobben i systuen. Fingrene klarte ikke betjene nålene, og dagene gled forbi i et grått slør. Jeg greide ikke engang å lage middag til ungene noen dager, heldigvis fikk de mat i barnehagen.
Leiligheten min forfalt. Alt stinket av røyk og søl, det kom mugg i kasserollene, og ungene løp skitne rundt. En dag sto barnevernet på døra. De tok fra meg barna og sa jeg hadde én sjanse igjen. Jeg har jo jobb, eget opplegg, men jeg måtte skjerpe meg.
Jeg tok ut noen dager permisjon. Lå bare utstrakt i senga, klarte nesten ikke å reise meg opp. Men én ting bestemte jeg meg for aldri mer vin. Dag fem, da sulten endelig meldte seg, bestemte jeg meg for å begynne å vaske leiligheten. Etterpå dro jeg til systuen, brukte hendene og fant tilbake til arbeidsgleden.
Jeg jobbet som besatt. Når jeg kom hjem, vasket jeg videre for å la være å tenke på vin. Etter noen måneder fikk jeg barna mine tilbake, men barnevernet fulgte opp stadig. Men jeg holdt motet oppe. Ingen drikking, barna mine kom først.
Så, ganske nylig, fikk jeg vite at Morten hadde fridd til Silje. Det gjorde vondt, vi hadde vært sammen i åtte år, hadde barn, ingen papirfesting men det betydde alt for meg. Allikevel, jeg holdt meg på beina.
Noen måneder senere dukket Morten opp på døra med et blått øye.
“Anne, unnskyld… Det viste seg at Silje hadde stukket fra ektemannen sin i Skien. Fyren fant henne, kom til meg, banket meg opp og dro henne etter håret tilbake til bilen sin.”
“Morten,” sa jeg, “takk for barna og for lærepengen. Men du kan ikke komme tilbake. Gå nå. Dette er min sjanse til å stå på egne bein. For barnas skyld.”
