Det går ikke, Synnøve. Du er tretti år, men lever som en gammel dame, sier moren mens hun setter seg ved siden av datteren.
Synnøve kommer hjem fra jobben sliten, som vanlig. På kjøkkenet dufter det allerede av poteter og løk; moren steker på den gamle stekepannen, mumler forgjeves for seg selv, men legger omsorgsfullt en tallerken på bordet:
Synnøve, spis nå, så blir den kald.
Mamma, litt senere, ok? Jeg må først skifte klær.
Hun trekker av seg jakken, tar av seg støvlene og går inn på rommet. Lille Sondre sitter på gulvet og bygger et tårn av klosser, nynner stille for seg selv. Når han ser moren, roper han glad:
Mamma, se, hvilken festning jeg har laget!
Synnøve smiler, kysser sønnen på toppen av hodet.
Wow, et ekte slott. Skal jeg være prinsesse der?
Nei, svarer han alvorlig, du blir kommandør.
Hun ler, og hjertet varmer et øyeblikk. Sånne små ting holder tomheten, som har bodd i henne i nesten seks år, i sjakk.
Etter at Ivar gikk, bestemmer Synnøve seg for at hun aldri mer vil vise svakhet. Siden da er det bare jobb, hjem og sønn. Noen ganger, når Sondre sovner, sitter hun ved vinduet, ser på de spredte gatelysene og kjenner at livet glir forbi.
Moren, Else, har sett alt. Noen ganger blir hun så lei av datterens tilstand at hun sier:
Det går ikke, Synnøve. Du er tretti, men lever som en gammel dame.
Mamma, jeg har det bra. Jeg klager ikke.
Bra gjentar hun spøkefullt. Fra jobb til hjem, fra hjem til jobb. Hva er resten?
Resten er at Sondre vokser opp, fullfører skolen
Og drar, sier Else rolig. Hvem blir du igjen? Jeg er ikke evig.
Synnøve sukket, uten svar. Else snakker ikke i sinne, hun har bare sett livet passere for raskt.
Sent på kvelden drikker de te på kjøkkenet, og moren tar opp samtalen igjen:
Jeg så i nabokjerrens kalender at det har startet en treffklubb. Folk går, blir kjent, drikker kaffe, ser film sammen. Skal du prøve?
Mamma, er du seriøs?
Hva er så galt? Alle vanlige kvinner vil av og til ha oppmerksomhet fra menn.
Jeg vil ikke, avbryter Synnøve.
Vil du eller er du redd?
Synnøve setter tassen i vasken i stillhet. Når de snakker om dette, strammer halsen hennes seg.
Mamma, la oss droppe det. Jeg brant meg en gang, og vil ikke prøve igjen.
Så har du aldri prøvd å finne din andre halvdel, sukker Else.
Else gir seg, men ser at datteren ikke er klar til å lytte. Inni henne brenner likevel en gnist: Synnøve var en gang livlig, smilende, kjærlig. Nå er hun en skygge av en kvinne som lever etter en fast rutine.
I helgen drar de med Sondre ut på gården; snøen knirker under føttene, barn sklir ned fra bakken. Else vinker til nabokvinnen som inviterer alle til barnefest i det lokale kulturhuset.
Gå, Synnøve, slipp å sitte hjemme, sier moren. Sondre får det gøy, og du får et avbrekk.
Synnøve protesterer først, men takker ja.
I salen er det fullt. Barn løper, voksne står i små grupper. Sondre stormer mot lekebordet. Synnøve står i bakgrunnen og ser på sønnen, da en høy, kortklipt mann i en kakijakke dukker opp ved siden av henne.
Unnskyld, vet du hvor omkledningsrommet for de små er? spør han høflig.
Rett framover, to rom til høyre, svarer hun.
Takk. Min datter forvirrer seg alltid i gangene.
Han smiler åpent.
Du er vel fra området? spør han.
Ja, svarer Synnøve litt flau. Jeg bor like i nærheten.
Så bra, tenker jeg, ellers hadde jeg gått meg vill.
Han rekker frem hånden:
Aksel.
Synnøve.
De utveksler noen ord, han går mot datteren, men kommer snart tilbake og hjelper med å bære en eske med gaver til bilen.
Det må være tungt å klare seg alene med barnet? spør han forsiktig.
Jeg har blitt vant til det, svarer hun kort.
Han stiller seg ikke på, men ønsker henne lykke til og smiler en siste gang.
Når Synnøve kommer hjem, spør Else straks:
Hvordan var festen?
Greit, svarer Synnøve.
Og mannen som møtte deg, var han kjekk?
Synnøve ser overrasket på henne:
Hvor vet du det?
Man kan lese det i øynene dine. Du smilte for første gang på lenge, uten grunn.
Synnøve avfeier det, men en liten gnist av varme har tent i henne. Hun tenker på Aksels stemme, blikk og smil, som om et lite lys har brutt gjennom den tykke veggen av ensomhet.
Senere, når Sondre har sovnet, mumler hun:
Aksel sier hun stille, som om hun smaker på navnet.
Uken etter barnefesten går Synnøve tilbake til den vanlige hverdagen: jobb, hjem, omsorg for sønnen. Aksel forsvinner fra minnet som en tilfeldig forbipasserende, men av og til, når snøen faller om kvelden, tenker hun på det rolige, maskuline smilet som lovet at livet ennå kan ha en ny mening.
Arbeidet blir travelt igjen. Regnskapsavdelingen får ny leder, en ambisiøs kvinne, og Synnøve tilbringer nesten hele dagen på kontoret. Hun kommer hjem sent, og møter Sondre med lekser, mens Else mumler:
Synnøve, du tar ikke vare på deg selv. Du ser trøtt ut, mørke ringer under øynene.
Mamma, det er greit, bare månedens slutt, svarer hun.
En kveld, mens hun sitter i bussen på vei hjem, vibrerer telefonen. Et ukjent nummer.
Hallo?
Synnøve? Det er Aksel. Vi så hverandre på festen. Husker du?
Hun fryser et øyeblikk.
Ja, jeg husker Hei.
Jeg så deg ved bussholdeplassen ved butikken «Regnbuen». Jeg tenkte jeg skulle ringe. Er det greit?
Synnøve nøler, men svarer:
Ja, det går bra.
Flott. Skal vi møtes? Jeg kjører forbi nabolaget ditt i morgen.
Neste dag møtes de på en kafé. Aksel kommer i brannmannuniform, med en mappe under armen. Han ser stresset ut, men har likevel kjøpt to kaffe.
Vær så god, sier han. Det varmer.
Takk, smiler Synnøve.
De setter seg på en benk i parken. Samtalen flyter lett, som om de har kjent hverandre lenge. Aksel forteller at han etter en skilsmisse bor med en åtte år gammel datter.
Du er også aleneforelder? spør Synnøve overrasket.
Ja. Det var tøft i starten, men så skjønte jeg at det ikke er verdens undergang. Det blir en drivkraft.
Han snakker uten selvmedlidenhet. Synnøve merker at hun kan slappe av i hans nærvær, uten å føle seg dømt.
Når hun kommer hjem, sitter Else allerede ved kjøkkenbordet, som om hun hadde ventet.
Så, hvordan gikk det? spør hun i det hun ser at Synnøve har tatt av jakken.
Mamma
Ikke si at han var fra klubben.
Hvilken klubb? spør Synnøve forvirret.
Å, slapp av. Jeg så dere snakke ved holdeplassen.
Synnøve sukker, men svarer ikke.
Han er greit, bare en bekjent, svarer hun.
Bekjent ler Else. Før du begynner å date, bør du kjenne ham.
Dager går. Aksel ringer av og til, spør hvordan Sondre har det. Noen ganger stopper han innom for å hjelpe: fikse en lekk kran, flytte en hylle. Else ser alt, men later som hun ikke legger merke til det. En kveld, etter at Aksel har gått, sier hun lavt:
Så da er han bare en «bekjent». Jeg har jo sagt deg at gode menn ikke dukker opp i siste liten.
Synnøve rødmer, men sier ingenting. En blanding av skam, forvirring og en gnist av glede fyller henne.
En kveld inviterer Aksel Synnøve og Sondre til is på en skøytebane.
Vi går ofte med datteren min, Nora. Sondre er en aktiv gutt, la dem leke sammen, sier han.
Synnøve nøler, men takker ja.
Kvelden er stille, kald. Musikk spiller på banen, barn ler. Aksel holder hånden til datteren sin, viser Sondre hvordan han kan stå på isen. Så rekker han ut hånden til Synnøve:
Kom, ikke vær redd.
Jeg har ikke skøyta på lenge
Jo, starter vi fra begynnelsen.
Hun tar hans hånd, og en varme strømmer gjennom kroppen. Det er så enkelt, men rører henne dypt.
Når de sier farvel ved døren, sier Aksel:
Synnøve, jeg vil ikke presse noe, men jeg trives med deg og Sondre. Jeg har ikke følt meg nyttig på lenge.
Hun nikker svakt, ser inn i de ærlige øynene hans.
Senere om natten kommer Else inn på rommet, sitter ved vinduet og smiler.
Så, smelter hjertet ditt nå? spør hun mykt.
Mamma Jeg vet ikke. Jeg vil bare tro at ikke alt er tapt.
Else legger armene rundt henne.
Tro, Synnøve. Så lenge du kan smile uten grunn, er det fortsatt liv foran deg.
Våren kommer tidlig. Vannet i bekken er grumsete, men i huset føles det lett for første gang på lenge.
Aksel dukker opp oftere: med kaker til Sondre, med epler fra hagen, hjelper med å reparere en ødelagt strykejern. Else, som ser på alt dette, blir mykere, slutter å erte datteren og tror faktisk at lykken til Synnøve kommer tilbake.
Mamma, jeg hadde ingen planer, sier Synnøve mens hun rydder bordet.
Du trenger ingen planer. Alt kommer og går av seg selv. Bare ikke jage det bort, svarer Else mens hun heller opp te. Han ser ut som han har penger i lomma, men han er også en arbeidsom fyr.
Synnøve smiler. Hun liker at Aksel ikke krever noe, bare er der. Noen ganger venter hun på en melding fra ham, og hjertet slår litt raskere.
En lørdag foreslår han en tur i skogen med Sondre.
Nora blir også med. Vi grille pølser, nyter frisk luft. Barna må få en pause fra skjermene, ler han.
Dagen er perfekt: sol, latter, duft av røyk og nyklippet gress. Sondre og Nora spiller fotball, Else sitter i bilen med et fornøyd smil, og Synnøve og Aksel står ved bålet i stillhet. Plutselig vender han seg mot henne og sier lavt:
Jeg tror jeg blir vant til dere.
Til dere?
Ja, til deg og Sondre. Det er litt skremmende, men fint.
Hun smiler, men innersynet roterer.
Uken etter kommer en uventet gjest. Sondre løper inn på kjøkkenet:
Mamma, onkel kommer! Han sier han er pappa!
Synnøve blir blek. I gangen står Anders, hennes tidligere ektemann, den som dro med seg en annen da hun var gravid.
Hei, Synnøve, sier han nølende, senker blikket. Vi må snakke.
Hun er stille. Tiden drar henne tilbake ti år. De samme øyne, den samme duften av aftershave. Anders ser på henne som en fremmed.
Hva vil du?
Jeg vet ikke Jeg har tenkt på deg, sier han. Jeg er dum, men jeg har tenkt på deg hele tiden. Jeg giftet meg på nytt, men det gikk ikke. Jeg vil se sønnen.
Synnøve trekker pusten dypt.
Sønnen? Har du plutselig tenkt på ham?
Jeg forstår, men gi meg en sjanse. Jeg vil være der for Sondre.
Else kommer inn, hører samtalen og hever armene:
Endelig! Sånn var vi ikke vant til! Hvorfor kom du tilbake? Hvor var du da datteren vår gråt om natten?
Anders ser knust ut, men går ikke.
Jeg skal rette opp, jeg lover.
Synnøve sier med slitne øyne:
Gå. Ikke lag et teater for barnet.
Anders går ut, sint og såret.
Kvelden er lang, søvnløs. Hun tenker på tidligere svik, på billig sigarettlukten i hans jakke og på setningen: «Du lager bare unnskyldninger, jeg var trofast!» Nå står han igjen ved døren.
Telefonen vibrerer. En melding fra Aksel: «Hvordan har dagen din vært? Tenkte å komme inn, men tenkte dere allerede hviler.»
Synnøve ser på skjermen, svarer kort: «Alt er bra. Vi hviler.»
Aksel presser seg ikke, men dukker opp neste morgen med leketøysbyggeklosser til Sondre, en kake til Else og en bukett med tre roser til Synnøve.
Øynene dine er triste. Hva har skjedd? spør han.
Hun prøver å smile:
Bare sånn fortiden minner om seg selv.
Eks? spør han.
Hun nikker.
Han kom. Sa han forsto alt, vil være med.
Aksel blir stille og ser ut av vinduet.
Hvis du bestemmer deg for å gå tilbake, forstår jeg. Men ikke gjør deg selv til offer. Noen ganger banker fortiden fordi det er kaldt der ute, ikke fordi noen savner deg.
Ordene treffer henne som en nål. Hun vil svare, men klarer ikke.
Etter hvert kommer Anders igjen, med en leke til Sondre. Han prøver å forklare, men Synnøve holder ham tilbake til barnet drar til rommet.
Hvorfor kommer du så ofte?
Jeg vil ha familien tilbake.
Hvilken familie? den finnes ikke lenger.
Anders tar et skritt nærmere:
Synnøve, jeg har endret meg, jeg lover.
For sent, svarer hun.
Hun går til vinduet. Natten har falt, gatelysene reflekteres i glasset, og hun ser Aksel stå ved porten, røyker, som om han passer på dem. Hjertet hennes hopper.
Anders, gå, sier hun lavt. Ikke ødelegg det som endelig har roet seg.
Han står stille, uten ord, og går ut. Døren banker.
Kan jeg komme inn? spør Aksel forsiktig. Jeg så at han gikk. Er alt i orden?
Ja, svarer hun.
Han legger armen på skulderen hennes.
Jeg haster ikke. Vet bare at du ikke er alene, og du har noen du kan lene deg på.
Hun ser inn i hans øyne og lar seg tro på at livet kan gi et nytt sjansespill.
Sommereglene er varme i år. Luften er tung og støvete, men i huset er det merkelig lyst, ikke fra solen, men fra roen som sakte har funnet veien inn i livet hennes.
Siden Anders forsvant forSynnøve smilte, tok Aksels hånd og kjente håpet vokse i brystet som en ny vårblomst.
