Da jeg var barn, hadde jeg en stor og lysende drøm som fylte alle tanker: Jeg ønsket å bli mor. Da jeg en dag ble gravid, ventet jeg spent på øyeblikket hvor jeg endelig skulle få holde barnet mitt i armene. Riene startet, og jeg ble kjørt til sykehuset i Oslo. Jeg fødte en gutt. Gleden i meg var uten grenser. Utpå ettermiddagen kom jordmoren med barnet. Han var bitte liten, med en liten nese og gråøynene åpne mot verden. Vi ble alene for første gang. Jeg så lenge på ham. Å svøpe ham tok det som føltes som en evighet, kanskje ti minutter. Det var første gang jeg holdt et nyfødt barn, og hendene mine skalv av frykt for å gjøre noe feil.
Jeg trakk forsiktig i kanten på teppet han lå i og fikk se de små føttene hans. På merkelig vis hadde jeg forestilt meg ham helt annerledes. Han sov søtt. Jeg strøk over bena hans, de små armene, den myke magen. Jeg lukket øynene og trykket ham inntil brystet, lot nesen kjenne den umiskjennelige duften. Lukten av min egen sønn. Men plutselig kom en underlig følelse snikende, roen innvendig forsvant. Merkelige tanker svirret i hodet. Tvil meldte seg. Barnet luktet ikke slik jeg hadde sett for meg. Det føltes som jeg holdt andres barn i armene.
Et øyeblikk ønsket jeg å sette ham fra meg og gå bort aldri komme tilbake til avdelingen. Men hvordan kunne jeg forlate et hjelpeløst lite menneske, når han trengte min kjærlighet og omsorg? Jeg hadde ventet i to år på å få holde barnet mitt.
Stuen kjentes kald og fremmed. Jeg kalte på en hjelpepleier, forsøkte å svøpe ham igjen, men fikk det ikke til. Han måtte ha mat, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Han ville ikke ta brystet. Han åpnet øynene og så på meg, blikket søkte og fant meg ikke helt, men jeg syntes det var som om han forsøkte å kjenne meg igjen. Da jeg la hånden på kroppen hans, la den lille hånden seg forsiktig over skulderen min. Den var myk og varm. Alle tvil ble borte. Sønnen min sovnet rolig i armene mine. Drømmen var blitt virkelig: Jeg var blitt mor.
