Even sto bare husket moren sin så lenge han kunne minnes. Hun hadde alltid vært der for ham. De hadde bare hverandre. Faren hans hadde forlatt moren før Even ble født. Nå var det kveld, og lille Even lovet seg selv at han skulle være modig og vente på at mamma kom tilbake.
Det hadde gått en time. Så gikk det to. Men mamma kom aldri hjem. Gutten, som bare var fem år gammel, begynte å gråte og gikk inn på soverommet for å sjekke om mamma kanskje var der. Men det var hun ikke. Skoene hun gikk ut med var også borte.
Redselen snek seg inn i Even, og han begynte å gråte igjen. Etter en stund sovnet han av utmattelse.
Han våknet da morgensolen skinte inn gjennom vinduet på barnerommet hans. Gutten satte seg opp og begynte å lete etter mamma igjen. Han turte ikke å gå til naboen, for mamma hadde sagt at naboen, onkel Arne, var slem, alltid full og ofte voldelig. Det skremte Even.
Gutten gikk ut. Kanskje mamma var ute et sted? Men de voksne som gikk forbi, la ikke merke til Even. Ingen stanset. Gutten ble sliten av å leite og satte seg på en benk. Der satt allerede en gammel dame. Even satte seg forsiktig ned, og tårene begynte å trille. Den gamle damen så på ham og spurte stille hva som hadde skjedd.
“Gå hjem, du”, sa hun, og trodde han bare var litt rampete, og hun ga ham et eple. Men Even sluttet ikke å lete etter mammaen sin. De voksne han møtte var opptatt med sitt eget og så ham knapt.
Til slutt var Even helt utslitt og sovnet i parken. Kvelden kom. Han frøs, og magen rumlet av sult. Noen ringte politiet. Slik endte Even på politistasjonen. Etterpå kjørte de ham til et sted der en tante tok imot ham.
Jeg vil ha mamma! gråt Even, i håp om å endelig se henne nå. Men inne på rommet ventet ingen mamma.
En annen tante kom med klær til ham og hjalp ham å skifte. Så tok hun ham i hånden og geleidet ham videre. Plutselig var han blant flere andre barn som ham. Even lente seg mot veggen og sto der lenge, helt tom. Han forstod etter litt at mamma var langt, langt borte og kanskje aldri kom tilbake.
P.S. Mammaen til Even ble påkjørt av en bil og døde den kvelden hun gikk ut.
Livet kan forandre seg på et øyeblikk, og mennesker kan miste det de elsker aller mest. Men selv om veien videre er tung, finnes det alltid noen som vil strekke ut en hånd. Vi må aldri glemme hvor viktig det er å se, løfte og bry oss om de som står alene for alle trenger noen som bryr seg.
