3. mars
Jeg og datteren min lever nå på barnebidraget fra hennes biologiske far. Det er eksmannens feil at jeg ikke en gang klarer å få meg en jobb, for han gjør alt han kan for å hindre at noen ansetter meg. Og selv når jeg faktisk har fått meg en jobb, blir jeg sagt opp etter en stund uten noen forklaring og jeg skjønner veldig godt hvorfor.
Alle problemene begynte da jeg søkte om skilsmisse. Jeg klarte bare ikke å ha denne mannen i livet mitt lenger. Jeg ville gå uten bråk eller oppstyr, men slik gikk det ikke. Eksmannen min satte seg kraftig imot skilsmissen.
Etter skilsmissen dro jeg og datteren min på besøk til foreldrene mine på Lillehammer. Mens moren min så etter barnebarnet, prøvde jeg å finne arbeid. Egentlig hadde jeg ingen ordentlig arbeidserfaring jeg hadde bare jobbet som butikksjef i en dagligvarebutikk tidligere, og visste ikke hvordan jeg skulle gjøre noe annet. Eksmannen min, Jørgen, var regionsjef i en stor dagligvarekjede, og han brukte kontaktene sine godt for å sørge for at jeg aldri skulle få jobb noe sted.
Ingen ville ansette meg her i byen, og de få gangene jeg fikk jobb, tok det ikke lang tid før jeg fikk sparken igjen. Jørgen bare smilte og påsto at han ikke hadde noe med saken å gjøre. Han sa bare at alt skyldtes min dårlige utdanning og manglende kompetanse. Barnebidraget jeg får fra ham er minimalt, til tross for at han har mer enn nok å rutte med. sammen med mammas pensjon og barnebidraget klarer vi så vidt å betale strøm, mat og helt nødvendige ting til datteren min.
Hver gang Jørgen kommer for å besøke datteren vår, begynner han å rakke ned på meg. Han forteller henne at moren hennes er dum som gikk fra faren sin, og at nå må hun bo i fattigdom uten ordentlig mat og leker men pappa, han får så vondt av datteren sin.
Så gir han datteren vår en stor bunke med penger, og forsvinner igjen. Før brydde jeg meg ikke så mye om dette, men datteren min er jo bare et barn og skjønner ikke hvorfor far har penger og ikke mor. I det siste har hun begynt å si at hun vil bo hos faren: “Pappa er så snill og gir meg alt jeg vil ha, men du er bare slem og ond, så jeg vil bo hos pappa!”
Jeg vet ikke hvor mye mer jeg tåler, nervene mine er i ferd med å rakne. Moren min støtter meg så godt hun kan og sier at dette går seg nok til, men jeg er langt fra sikker. Jørgen kveler meg psykisk, fordi han kjenner alle mine svake punkter ut og inn. Jeg klarer virkelig ikke å se hvordan dette livet skal fortsette.
Men én ting har jeg i alle fall lært: Å stole på meg selv og stå støtt, uansett hvor vanskelig det blir. For datteren min sin skyld må jeg fortsette å kjempe.
