Du, jeg husker så godt da jeg var 10 år gammel, og lillebroren min bare var 3. Plutselig en dag pakket pappa sakene sine og dro fra oss. Han hadde funnet seg en annen dame visstnok penere enn mamma, sa folk, men jeg vet ikke. Han lot oss beholde leiligheten, den som han og mamma hadde kjøpt sammen med boliglån før alt gikk galt.
Da mamma og pappa var sammen, var livet liksom stødig, du vet. Jeg gikk på en bra skole, var med på konkurranser og aktiviteter, og spilte gjerne basket etter skoletid. Alt det tok slutt etter skilsmissen. Mamma måtte få seg to jobber, omtrent døgnet rundt.
Hun jobbet som vaskehjelp, og så løp hun videre for å passe på en syk dame på andre siden av byen. Jeg måtte bytte skole, og begynte på en som lå nær hjemmet vårt fordi det var lettere for mamma. Og basketen? Den måtte jeg slutte med, for mamma trengte noen til å passe lillebror mens hun jobbet. Alt ble bare helt annerledes. Jeg fullførte videregående, begynte så smått å studere, og ble etter hvert nødt til å jobbe selv. Føler jeg mistet den glade barndommen jeg hadde før, vet du?
