Jeg skjønte at eksmannen min var utro da han plutselig begynte å koste gata.
Det høres nesten latterlig ut, men det var faktisk slik det var. Han jobbet som elektriker og hadde verkstedet sitt i garasjen hjemme. Dagen lang styrte han med ledninger, verktøy og kunder. Husarbeid har aldri ligget for ham ikke fordi han var lat eller noe, det interesserte ham bare ikke. Når han først tok seg litt fri, ville han helst slappe av, se på TV, ta en øl med kamerater eller grille litt pølser ute i hagen. Han var en rolig fyr. Likte ikke fester, var aldri aggressiv eller mistenksom. Han var en man kunne stole på.
Gata vår var en gammel grusvei, brei, med store bjørketrær langs kantene. Hele året fløy det blader og støv rundt, det var alltid spor av jord og rusk. Å koste gaten ble nesten en daglig rutine. Vanligvis sto jeg opp tidlig og tok det for meg mens jeg lagde frokost. Slik hadde det vært, til en dag hvor det plutselig flyttet inn en ny nabo i huset ved siden av. Huset var ofte leid ut, så det var i grunnen ikke så rart.
Noen måneder etter at hun hadde flyttet inn, begynte han å si:
“Du trenger ikke tenke på det i dag, jeg tar kosten.”
Først syntes jeg bare det var hyggelig. Jeg brukte tiden til å gjøre andre ting vaske opp, ordne badet, rydde litt her og der. Jeg tenkte ikke over det. Jeg hadde ingen grunn til å følge med.
Men så begynte han å gjøre det hver eneste dag.
Ikke bare det han gikk alltid ut med kosten presis klokka sju. Aldri før, aldri senere. Det tok jeg til å merke meg, for tidligere hadde han ikke hatt noen faste tider på noe, annet enn arbeidet. En morgen, bare av ren nysgjerrighet, kikket jeg forsiktig ut av vinduet.
Og der sto han.
Med kosten i hånden, men han kostet ikke. Han sto der og pratet. Smilte. Og tvers over gaten sto naboen. “Bare et sammentreff”, tenkte jeg. Men neste dag var det akkurat det samme. Og dagen etter der igjen. Hver eneste gang han gikk ut, var hun ute også. Det var som om de hadde avtalt det.
Jeg begynte å følge med mer. Det var ikke bare om morgenen lenger. En lørdag sa han at han skulle ut og ta en øl med gutta. Ikke noe merkelig i det. Men da han åpnet døren for å gå, fikk jeg en rar følelse. Jeg kikket ut, og så naboen komme ut samtidig. Hun ropte høyt:
“Hei, nabo! Ha en fin kveld.”
Han svarte som om det var det mest naturlige i verden. Så sa hun:
“For et sammentreff, jeg skal også den veien.”
Så gikk de sammen nedover veien.
Helgen etterpå skulle han plutselig spille fotball noe han knapt hadde gjort før. Han gikk ut, og noen minutter senere gikk naboen etter, snakkende i telefon, i samme retning.
Jeg satt der uten bevis. Ingen meldinger. Ingen bilder. Ingenting. Bare mønstre. Tidspunkter. Sammentreff som sluttet å være tilfeldige.
En dag tok jeg ham på det. Jeg spurte ikke, jeg sa det bare rett ut:
“Jeg vet at du er sammen med naboen.”
Han så på meg, overrasket. Først nektet han, men jeg bare fortsatte:
“Jeg har sett dere. Hver dag. Ikke prøv å lure meg.”
Han ble stille. Sente blikket ned. Og svarte:
“Ja. Jeg er med henne. Jeg er forelsket.”
Jeg ba ham dra fra huset vårt. Vi hadde ingen barn, ingenting å diskutere. Og det mest ironiske: Han flyttet inn hos henne, rett ved siden av.
De ble ikke lenge der. Kanskje to måneder. Så var begge borte. Ingen vet hva som egentlig skjedde. De forlot byen, og jeg har aldri fått høre mer. Naboene pratet, familien min også, men jeg ville ikke vite noe mer.
