Du, hør her, jeg må bare dele denne helt utrolige historien med deg. Det har skjedd så mye i familien min i det siste! Sønnen min har nettopp giftet seg. Før det rakk vi selvsagt å bli kjent med kjæresten hans, hun var jo på besøk mange ganger og vi falt pladask for henne alle sammen. Virkelig snill, jordnær, pen og klok jente. Vi gledet oss skikkelig over at sønnen min hadde funnet seg en så flott dame, og hele familien stilte opp for å gjøre bryllupet deres minneverdig.
På selve dagen hadde svigerdatteren min satt opp håret på en måte så ørene hennes kom godt frem. Hun så nydelig ut, men jeg la egentlig ikke merke til noe spesielt før jeg plutselig så at hun hadde et lite fødselsmerke på høyre øre. Og det rare var, det minnet så sterkt om merket datteren min hadde, hun som forsvant for mange år siden. Hjertet mitt stoppet litt, og jeg klarte ikke slå det fra meg. Da måtte jeg bare spørre forsiktig:
Unnskyld at jeg spør så rett ut, men har du vært adoptert?
Hun så forundret på meg og svarte: Nei, hvorfor tror du det? Så reiste hun seg og gikk ut på dansegulvet sammen med mannen sin.
Men moren hennes, som satt ved siden av, hørte samtalen og nikket bekreftende mot meg. Da forstod jeg at det ikke var mer å skjule. Foreldrene hennes innrømmet at de hadde adoptert henne da hun var bitteliten.
Det viste seg at de en dag hadde kjørt gjennom byen da de så en jente helt alene og gråtende ved gangfeltet. De hadde prøvd i femten år å få barn uten å lykkes, og så bestemte de seg der og da for å ta henne med seg hjem. For å døyve den store sorgen sin, tok de henne til hjertet og har aldri sagt det til noen.
Og det året hun kom til dem, var det samme året jeg mistet jenta mi. Jeg husker jeg skulle bare innom Mathallen og var borte fra henne i et minutt. Og vet du, i en storby som Oslo, folk vrimler jo rundt overalt jenta mi forsvant bare i mengden. Jeg lette i årevis, men håpet svant etter utallige forsøk.
Og nå sto jeg plutselig overfor det utrolige: Sønnen min hadde valgt akkurat henne min egen tapte datter blant millioner av mennesker. Tenk det, liksom!
Bryllupet holdt på å avlyses der og da. Foreldrene til jenta var fortvilet, og de fryktet plutselig at barna våre ikke kunne få et vanlig familieliv. Men jeg satt meg ned med dem og roet dem for etter at jeg mistet datteren min, adopterte jeg en liten gutt fra et barnehjem for å fylle litt av tomrommet og bringe litt mer glede inn i livet mitt. Helt ærlig, det føltes som det var han som valgte meg.
I løpet av én kveld kom to store hemmeligheter til overflaten, to mødre med hver sin uendelige kjærlighet for barna sine.
Hele selskapet snakket om denne historien hele kvelden det var jo nesten for utrolig til å være sant! Hva tror du, er det bare tilfeldig, eller er det rett og slett skjebnen?
