Kjære dagbok,
Da jeg var gravid for andre gang, banket det på døren og en ung kvinne med en liten baby sto i dørkarmen. Jeg hadde aldri kunnet forestille meg at en så uventet situasjon skulle finne sted i mitt liv. Jeg innså plutselig at jeg ikke hadde forstått hvem jeg hadde delt livet mitt med i alle disse årene.
Jeg møtte Marius Kristoffersen da jeg var femten, han var da sytten år gammel. Vi giftet oss fem år senere, og innen ett år var jeg gravid igjen. Da vår datter, Emma, ble født, strålte Marius av glede. Han ga henne all sin oppmerksomhet og begynte å jobbe enda mer.
Marius kjøpte en romslig to-roms leilighet i Oslo, og Emma var hans høyeste prioritet. Han fulgte henne til barnehagen, til svømmekursene og til de små musikktimene. De gikk ofte tur i marka og så på tegnefilm sammen. Familien vår føltes som en perfekt liten hytte i fjellet. Men en dag snudde alt på hodet.
Da jeg var gravid for andre gang, hørte jeg et bank på døren. På dørstokken stod en ung kvinne med en baby. Jeg trådte til side og lot henne komme inn. Hun så ut til å være rundt tjue år gammel. Hun presenterte seg som Solveig Nilsen, og fortalte at hun var nitten. Solveig var Marius’ andre ektefelle.
For to uker siden hadde hun født en gutt, og hun hadde bestemt seg for å sette en stopper på alt. Hun sa at de hadde vært sammen i to år, og at hun ikke ville gi opp så lett. Jeg ringte Marius og ba ham komme. Svaret hans overrasket meg:
Liv, vi har alltid levd så bra sammen. La oss holde fast ved det. Jeg vil ikke skilles, men jeg vil heller ikke forlate Emma.
Jeg klarte ikke å akseptere dette. Med tårer i øynene grep jeg kofferten hans. Da jeg kastet ham ut døren, ropte han etter meg:
Skatt, du vil angre. Leiligheten står på mitt navn, så du og barna må flytte til en gammel leilighet på utkanten av byen. Ikke regn med underholdsbidrag, lønnen min er minimal. Tenk på hvordan du skal klare deg.
Det var vanskelig å tro at de ordene kom fra mannen jeg hadde elsket. Jeg visste da at jeg ikke ville at barna skulle vokse opp i nærheten av ham. Marius gikk bort med Solveig, mens jeg pakket sammen Emma, den lille gutten og alt vi eide, og flyttet inn i en mindre leilighet i en annen bydel.
Det ble ingen tid for tårevåte. Marius leverte raskt inn skilsmissepapirene, og jeg brukte de siste kronene mine på en dyktig advokat. Advokaten ordnet alt, og leiligheten ble overført til meg og barna. Jeg søkte ikke engang om underholdsbidrag.
Syv år senere giftet jeg meg på nytt. Denne gangen er han, Thomas Berg, helt annen enn Marius en varm og pålitelig mann. Jeg har også oppdaget at Solveig kun hadde søkt penger fra min eks, og da hun stod uten sted å bo, kastet hun ham ut. Han prøvde å komme tilbake til meg, men jeg ville ikke ha ham mer, særlig etter alt han sa til meg.
Nå ser jeg tilbake på den turbulente perioden med en slags ro i sjelen. Livet har sine opp- og nedturer, men jeg har lært at man må stole på sin egen styrke og på de som virkelig betyr noe.
Elin Hansen.
