Knapp? Jeg kalte henne for Gran, jeg! Hun har løpt rundt her i hele morges. Man ser det med én gang hun er bortkommet. Så plutselig la hun seg til rette ved beina mine. Jeg tenkte, får vel hive henne inn i bilen så hun ikke fryser i hjel, stakkars liten, smilte mannen.
Tiril, er det mulig å være så uheldig? Hvor mange ganger har jeg sagt at Pål ikke er noe for deg? moren kjeftet på Tiril.
Kvinnen sto med hodet bøyd. Og selv om hun for ikke lenge siden fylte trettisju, følte hun seg som en skolejente som hadde fått en toer på prøven.
Det var ekstra bittert og sårt for Tiril for seg selv, for det mislykkede familielivet og for den lille datteren. Midt i førjulstiden, som skal være magisk, sto de der uten noen far i huset.
Jeg drar fra deg, sa Pål tilfeldig, nesten som om det ikke angikk noen, da han snakket med Tiril den kvelden. Hun skjønte ikke umiddelbart hva han mente.
Drar hvor da? spurte Tiril på autopilot, mens hun satte en tallerken duftende fårikål foran ham.
Altså, du lever helt fjernt, Tiril. Forstår ikke hva som betyr noe! Hvordan har jeg holdt ut med dette så mange år? stønnet Pål teatralsk.
Tiril rakk ikke få med seg mer, for Pål fortsatte med full utredning:
Jeg kan ikke mer! Og den hunden din som bjeffer hele tiden. Dattera vår er jo hele tiden syk. Ikke en eneste gnist av romantikk, Tiril. Har du sett deg i speilet, egentlig? Hvordan har det blitt med deg? avsluttet Pål, stadig mer irritert.
Tiril prøvde å se sitt forvirrede speilbilde i glassdøren på skapet, men det var vanskelig for tårene spratt frem og hun ble stående mutters alene midt på kjøkkenet.
Pål taklet ikke tårer. Han kastet et trist blikk på fårikålen, reiste seg fra bordet og gikk for å pakke ut av livet deres.
Hunden Knapp begynte å snurre engstelig rundt beina hennes og pep, som om hun skjønte at noe fælt hadde skjedd.
Endelig kan jeg slappe av uten det gneldringa, utbrøt Pål, sto i døråpningen med bag over skulderen.
Men Pål, hva med Ingrid? hvisket Tiril, og så for seg hvor trist datteren deres på fem ville bli når hun fant ut han var borte.
Du finner nok på noe! Du er da moren, må jeg minne deg på det, svarte han og gikk, med Knapps ulende klagesang i bakgrunnen.
Tiril satt på kjøkkenet hele natten med knappen i fanget. Hunden slikket henne tappert og prøvde å trøste. Begge visste at nå var det alvor.
Flere dager gikk før Tiril turte å si noe til moren. Moren ringte jevnlig for å høre hvordan det gikk. Tiril svarte alltid at alt var tipp topp og la fort på.
Og jobb da? Fant du noe nytt? Pass deg så ikke den slasken Pål stikker fra deg da har du jo ikke krona å leve for engang, sa moren mens hun var innom datteren.
Da sprakk det for Tiril. Hun gråt og forklarte at ingen ville ha henne på jobbintervju lenger, og at Pål hadde dratt for flere dager siden.
Moren sukket og stønnet. Selv hun var ikke forberedt på dette.
Alt var jo klart fra dag én. Fem år har dere bodd sammen, fått unge til og med, men å gifte seg, nei, det ville han ikke, indignerte moren.
Selvfølgelig syntes hun synd på datteren sin og barnebarnet.
Hva gjør vi nå, da? spurte hun til slutt.
Tiril trakk bare på skuldrene:
Jeg finner vel på noe. Kan begynne som assistent i barnehagen til Ingrid, sa hun trist.
Klart det, men du vet jo hva de betaler der. Du holder jo ikke ut på lønna til en barnehageassistent. Og så har du hunden å fø også, konkluderte hun, som aldri var noen dyrevenn. Den lille pusete Knapp, som Tiril hadde plukket opp ute, hadde hun aldri tålt.
Hun åpnet munnen for å komme med enda en kommentar, men stoppet da hun så tårer i øynene til Tiril.
Ikke gråt nå. Jeg skal hjelpe dere, jeg. Jeg kan passe Ingrid hvis det trengs, sa hun og ville trøste.
Så gikk det enda en uke.
Tiril klarte å få seg jobb. Nå gikk hun sammen med Ingrid til barnehagen hver dag. Ingrid var strålende fornøyd.
Mamma, kan vi ikke ta med Knapp som hjelper i barnehagen? Bestemor klager så fælt på å gå ut med henne hele tiden. Knapp kunne hjelpe med å vaske tallerkener også, og passe på oss når vi sover, foreslo Ingrid med et stort glis.
Tiril lo og klemte datteren inntil seg. Men så fikk hun det stikket i hjertet hver gang Ingrid spurte:
Kommer pappa snart hjem, mamma? Tror du han rekker det til jul?
Tiril klarte aldri å si sannheten. Hun løy og sa han var på jobbreise. Prøvde å ringe Pål for å få ham til å møte Ingrid uten hell.
La meg være i fred, Tiril. Jeg prøver å ordne livet mitt! Si til Ingrid at jeg er superagent på viktig oppdrag og ikke kommer med det første, sa han på telefonen og lurte samtidig på om hun hadde sett slipsene hans.
Hvor kan de ha blitt av, da? Skal jo feire nyttår og har ingenting å ha på, sukket han og la på.
Tiril ble sittende og tenke lenge etterpå. Hun visste ikke hvordan hun skulle feire nyttår alene. Eller hvordan hun skulle forklare noe av dette til Ingrid.
Alt skjedde plutselig. Bestemor fulgte Ingrid til legen. Ingrid hadde vært syk, men var på bedringens vei. Plutselig kom Pål rett rundt hjørnet mot dem.
Pappa! Kom du tilbake til oss? jublet Ingrid og sprang mot ham.
Pål så forfjamset ut. Han prøvde å smile, men sa lavt at han og mamma ikke kom til å bo sammen mer. Så hastet han videre.
Kanskje jeg stikker innom senere, hvis jeg rekker det, sa han.
Ingrid ble stående alvorlig, så tygde hun stille:
Ikke kom mer på besøk.
På kvelden fikk hun feber igjen. To dager senere kom legen.
Ingrid ville ikke snakke med noen, og hun satte tydeligvis ikke pris på å bli frisk heller.
Dette er kanskje stresset sin skyld, forklarte legen til Tiril.
Tiril klandret seg selv:
Jeg burde sagt det som det var med en gang. Hun hadde skjønt det, sa hun til moren. Moren bare ristet på hodet.
To dager etter skjedde noe nytt. Bestemor gikk ut med Knapp, men hadde dårlig tid og lot henne gå uten bånd. Knapp fikk nok og satte av sted i motsatt retning da hun fikk kjeft.
Åja, så du vil ikke høre? Jaja, du kommer nok krypende når du fryser etter hvert, mumlet hun og gikk hjem for å gi medisin til barnebarnet.
Men Ingrid sluttet helt å spise og drikke da hun fikk høre at Knapp var borte. Løfter om å finne hunden hjalp ikke.
Når Knapp er funnet, da spiser jeg, sa hun sta og snudde ryggen til.
Der ser du hva jeg har sagt, Tiril! Du verner for mye om henne. Nå får du svi for det, begynte moren.
Du kunne heller passet bedre på Knapp, mamma, enn å komme med pekefingeren, svarte Tiril, for en gangs skyld irritert.
Jeg gjør mitt beste, jeg, sukket moren og gikk sin vei.
Tiril ble igjen alene. Den kvelden gikk hun mange runder rundt blokka, håp om at Knapp skulle finne hjem. Men nei. Til slutt gikk hun inn, kald og trist, og sovnet urolig.
Tidlig neste morgen våknet Ingrid:
Mamma, jeg hadde en drøm! Om en stor gran. Vi pyntet den, og Knapp kom hjem igjen!
Tiril smilte svakt. På bordet sto en liten plastgran. Snart var det nyttår, og de hadde gjort så godt de kunne.
Men Ingrid ble trist da hun skjønte at de ikke hadde noen ordentlig, stor og ekte gran.
Da kommer heller aldri Knapp tilbake, sa hun og gråt.
Tiril sukket. Å kjøpe ekte juletre var ikke innenfor budsjett, ikke i nærheten engang. Hun ringte moren, men fikk bare streng beskjed:
Setter du en hund over din egen mor? Tenk på det! tok moren på vei.
Tiril forsto at all hjelp fra bestemor var utelukket. Heldigvis kom helgen.
Ingrid lå syk og ville ikke engang stå opp. Da kvelden kom, alt var klart for nyttår, brast det for Ingrid igjen:
Ingen gran, og Knapp kommer ikke tilbake, like lite som pappa…
Tiril strøk henne forsiktig på hodet og bet seg i leppa for ikke å gråte selv. Hun ba nabokjerring Olaug holde et øye med datteren, så hun kunne løpe ut.
Den knitrende kalde luften slo henne i ansiktet, snøfnuggene danset under lyktestolpene. Folk stresset seg hjemover, smilende og med poser i hendene. Tiril så ingen av dem. Hun gikk fra gate til gate på leting.
Hvor ble du av, lille venn? mumlet hun, og ruslet rundt i kvartalet.
Plutselig sto hun foran et lite utsalg av grantrær. En barsk fyr i tykk ulvejakke trippet kald og utålmodig rundt de siste granene. Tiril stivnet litt.
Du skal ikke ha gran, da? Jeg har bare to igjen. Kan gi deg litt avslag, ropte selgeren energisk, åpenbart utålmodig etter å komme seg hjem.
Han venter sikkert på familien hjemme kona har laget mat, barna kikker etter ham i vinduet, slo det henne.
I det øyeblikket kom et nyforelsket par løpende og sikret seg det nest siste treet.
Du? Skal du ha det siste? Jeg kan hjelpe deg å bære det hjem også, insisterte selgeren.
Tiril så på ham, mer fortvilet enn noen gang. Hun hadde nemlig ikke med seg penger, og ikke hadde hun nok hjemme heller til et dyrt tre.
Hun rodde seg rundt og oppdaget noen granbar som lå igjen i bilhengeren.
Kan jeg få ta noen av de greinene? Om du ikke trenger dem? spurte hun forsiktig.
Mannen så på den nedslåtte kvinnen, trakk pusten og nikket.
Ta alt du vil. Skal hjelpe deg, jeg, sa han og dro ut en stor bunt.
Tiril tok imot med takknemlighet og begynte å unnskylde seg:
Du skjønner, datteren min er syk hun drømmer om et juletre, hunden er borte, pappaen har stukket Det blir så lite julete i år.
Selgeren lyttet overraskende tålmodig. Kona hadde også stukket, og han slet med å komme over det ensom var han også.
Plutselig kom enda en mann bort:
Hva skal du ha for det treet? spurte han.
Det er solgt. Prøv naboen, han har kanskje igjen, svarte selgeren.
Tiril så forundret på ham.
Jeg skal hjelpe deg hjem med treet, smilte han forsiktig.
Nå skjønte Tiril at han ikke var så barsk likevel.
Men jeg har jo ikke penger, mumlet hun.
Jeg vet, svarte han sakte.
Da skjedde noe magisk. Mannen åpnet varebilen, og der på setet lå Knapp og sov, innpakket i en ullgenser og så vidt våken.
Hvordan har du fått tak i Knapp? hikstet Tiril.
Knapp? Jeg kalte henne Gran, jeg! Hun har løpt rundt her i hele morges det var tydelig at hun var borte. Da la hun seg ved føttene mine, og jeg putta henne i bilen så hun ikke skulle fryse, smilte mannen.
Han het Per. Han likte dyr og kom overraskende godt overens med barn.
Snart var Tiril og Ingrid varme og glade igjen hjemme. Det var plutselig en varme og ro der som aldri før. Kanskje fordi nyttårsfeiringen forente to ensomme sjeler eller kanskje det bare var skjebnen.
Hvem vet. Men én ting er sikkert: Nå har de endelig fått en ny familie. Og Knapp blir av og til kalt Gran, sånn i all hemmelighet.
