Av en eller annen grunn er det mange kvinner som tror at hvis de er over førti og har hatt én eller to skilsmisser bak seg, så er det bare å gi opp livet. Slik hadde det vært for meg også. Jeg hadde vært gift to ganger. Første gangen var jeg ung, og ut av det ekteskapet fikk jeg en datter som jeg er veldig glad i. Andre gangen giftet jeg meg da jeg var tretti. Ingen av ekteskapene varte lenger enn to år. Det var alltid noe som ikke stemte med mennene jeg traff.
Selvfølgelig hadde jeg forhold etter det andre ekteskapet, men de ledet aldri til noe mer. Nå er jeg blitt 45 år, men på tross av alt som har skjedd, tror jeg fortsatt at jeg kan være lykkelig og at min sjelevenn finnes et sted der ute. For å gjøre historien kort, for bare en måned siden møtte jeg en mann, ute på gaten. Han het Even og var 49 år gammel. Jeg hadde gått meg en tur i Slottsparken, jeg var alltid nøye med mitt utseende og så ordentlig ut, og bestemte meg for å sette meg ned på en kafé og ta en kaffe.
Even kom bort til bordet mitt og presenterte seg. Nei, han var kanskje ikke akkurat min drømmemann, men han så pent stelt ut og bar seg bra. Vi ble kjent, og han kjøpte en kaffe til meg også. Klart jeg spurte fort om han hadde kone eller kjæreste, men han svarte unnvikende. Det virket som om han hadde et forhold, på et vis. Til tross for det ba jeg ham hjem til meg, for å fortsette praten, og tilbød ham både te og ei kake jeg hadde bakt dagen før. Ja, kanskje noen tror jeg var sprø som inviterte en fremmed mann hjem, men vi ble sett av flere kjente på kaféen, så jeg følte meg trygg. Dessuten syntes jeg ikke Even virket det minste farlig.
Vi kom hjem til meg, gikk inn i gangen, og Even så seg rundt før han begynte å småle.
Du har så stor leilighet. Den ser ut som om ingen har pusset opp her på 15 år.
Jeg lot som jeg ikke helt forsto hva han mente. Sannheten er at siste oppussing var for ti år siden. Men leiligheten er da fin! Hvorfor skulle jeg bruke penger på vegger og tak når jeg kan bruke det på meg selv? Var det virkelig så feil?
Jeg serverte Even te og kake, vi koste oss, men så begynte han å klage igjen på leiligheten. Jeg svarte ganske direkte: “Hva så om jeg har slik leilighet? Hvorfor inviterer du ikke meg hjem til deg?” Da ble han plutselig taus. Det kom ikke noe mer. Han dro hjem, og lovet å ringe meg neste uke.
Hele uken hørte jeg ingenting fra Even, ikke en eneste melding. Men sent lørdag kveld tikket det inn en sms der han spurte om han kunne komme og besøke meg. Vel, jeg svarte at hvis han kom nå, måtte han hjelpe til med å pusse opp. Vi skulle legge tapet sammen! Da kom han på at han hadde noe akutt å ordne, og han lovte plutselig å ringe uka etter.
Jeg er nesten sikker på at han er gift, og ut etter et sidesprang med en velstående kvinne. Men jeg passer ikke inn i det bildet. Uansett, det gjør ingenting. For det viktigste er at det bare var vennskap mellom oss. Jeg er sikker på at jeg finner kjærligheten, det vet jeg at jeg gjør. Og jeg vil gi kvinner et råd: Hvis en mann ikke gjør en innsats for deg hvorfor trenger du en slik mann i livet ditt?
