Du, jeg må fortelle deg om niesa vår, Ingrid. Hun var bare tretten år gammel da vi sendte henne til mormoren hennes på landet for å feriere der i to uker. I starten stortrivdes Ingrid med mormor, de hadde alltid hatt et nært og koselig forhold. Men etter hvert som årene gikk, vokste Ingrid til, og småbrukets sjarm begynte å forsvinne litt for henne. Hun lengtet etter vennene sine i byen, kinoen og alle de spennende tingene hun pleide å gjøre hjemme. Ingrid var dessuten det eneste barnebarnet til mormor, så når hun var der, ble det ekstra liv og glede i huset.
Det var faktisk da moren til Ingrid, Camilla, skulle føde sitt andre barn at pappaen hennes kjørte henne ut til mormor på hytta. De tenkte det var lurt at Ingrid fikk litt frisk luft og fikk snakket med mormor mens alt det kaotiske pågikk hjemme. Og, vet du, det ble også litt enklere for mormor økonomisk når Ingrid var der, for faren hennes sendte litt penger for alle utgiftene i løpet av oppholdetdet gjorde jo at hun kunne kjøpe det Ingrid ønsket seg.
I starten forventet ikke mormor at Ingrid skulle hjelpe med husarbeidet eller noe sånt, hun var mest bare glad for å ha selskap og noen å prate med i hverdagen. Men etter hvert begynte Ingrid å forvente litt mer, og det gikk mye i klaging. Hun visste jo at pappaen sendte penger til mormor for hennes skyld, så hun så for seg at hun kunne få det beste av alt, alltid.
Men så ble det skikkelig dårlig stemning da Ingrid fikk raserianfall fordi noen hadde spist boller hun hadde spart på. Hun beskyldte en slektning som bodde sammen med mormor for å ha spist den, og det ble en stor greie ut av det hele. Faren hennes måtte faktisk komme ut for å roe gemyttene. Krangling og misforståelser ble det mye av etter dette, og da bestemte de seg for at Ingrid ikke skulle reise til mormor lenger.
Dette gjorde mormor veldig trist, altså. Hun satte så pris på den tida de fikk sammen, og selv om det ble noen utfordringer, var det alltid hyggelig å ha Ingrid i huset. Men ting forandret seg, og etter det ble det ikke flere besøk.
