Kjære dagbok,
Jeg har alltid sett at mor, Marit, tok stefarens side Einar. En dag ble tårenes tunge byrde for mye, og jeg bestemte meg for å sette en stopper for dette.
Lenge bodde jeg sammen med mor og den yngre søsteren min, Ingrid. Bestemor Solveig, som bodde like i nærheten av Oslo, kom ofte på besøk. Jeg husker ikke engang far, men jeg husker faren til Ingrid, som dessverre var en del av vår historie.
I starten var Einar snill mot meg, men så fort jeg var her, glemt han og Marit meg helt. Han slo ofte fra seg, og jeg gråt i stillhet uten å fortelle mor. Til slutt så hun med egne øyne hvordan han behandlet meg.
Det oppsto en skikkelig krangel mellom Marit og Einar, og han forsvant for alltid fra livene våre. Fra da av var det bare oss tre, og vi fant lykken igjen. Bestemor Solveig tok seg ofte av Ingrid mens jeg gikk på videregående. Etter eksamen ville jeg egentlig studere i utlandet, men jeg kunne ikke forlate familien, så jeg ble i Oslo og begynte på universitetet.
En dag foreslo Marit at vi skulle selge begge leilighetene våre vår i Oslo og Bestemors i en forstad og kjøpe en ny tre-roms leilighet sammen. På den måten kunne vi bo under samme tak og ha nok plass til alle. Vi var enige, og snart flyttet vi inn i den nye leiligheten. Jeg fikk mitt eget rom, Ingrid bodde hos Bestemor, og Marit tok det tredje rommet. Alle virket fornøyde.
Her møtte Marit også naboen vår, en eldre mann ved navn Arne, som var like gammel som henne og allerede skilt. Fra det øyeblikket begynte han å vise Marit oppmerksomhet, og hun blomstret igjen.
Senere inviterte Marit onkel Kjell hjem til oss. Han bestemt seg for å leie ut sin leilighet. Alt virket greit, tenkte jeg, helt til han begynte å fornærme oss, spesielt meg. Han viste tydelig misnøye, og vi kranglet ofte. Marit stod alltid på hans side, noe som gjorde meg urolig.
Jeg følte meg stadig mer ukomfortabel, så jeg bestemte meg for å flytte til Trondheim for studiene. Marit brydde seg ikke om det, og jeg så lettelsen i ansiktet hennes hun trengte ikke lenger velge mellom meg og onkel Kjell. Likevel ga det meg ingen ro. Hvordan kan man bytte bort sitt eget barn for en annen mann?
Nå sitter jeg i en liten studentleilighet i Trondheim, ser ut over byen med en kopp kaffe, og tenker på hvordan alt har endret seg. Jeg håper virkelig at en dag kan jeg finne fred med både meg selv og fortiden.
