Alle vennene mine har mødre som kan passe barna sine uten problemer. For mamma mi derimot, virker det helt umulig å ta vare på barnebarnet sitt. Hun sier det samme til meg om og om igjen det er ditt barn, jeg har allerede oppdratt mitt. Datteren min heter Ingrid, hun er fem år gammel og går i barnehagen. For to år siden, etter endt foreldrepermisjon, måtte jeg tilbake på jobb; jeg er lærer for de yngste barna, og det betyr dessverre at jeg ikke så lett kan ta fri. I slike situasjoner skulle jeg virkelig ønske at mamma var mer til stede.
Nå vinterstid har jeg mye ledig tid, for vi har ikke hytte å dra til. Mamma er hjemme hele dagen, og dagene hennes går for det meste til å se på NRK eller prate med venninnene sine på telefonen. Hun har ingen andre forpliktelser eller hobbyer. Forrige uke oppdaget vi hos øyelegen at Ingrid har synsproblemer som må følges opp. Jeg ringte mamma og forklarte at vi må ta Ingrid til klinikken over ti dager. Vi henter henne i barnehagen rundt klokka ett og må ta henne dit tidlig om morgenen. Alt ligger nesten vegg i vegg barnehagen, klinikken, mammas leilighet.
Ingrid er en snill og rolig jente, og det vet mamma også. Hun er aldri vanskelig, lager ikke bråk eller rot, og spiser det hun får. Likevel virker det som om mamma har en slags motvilje mot å være med henne. Nylig trengte jeg virkelig mammas hjelp en dag da både mannen min og jeg måtte på jobb tidlig.
Det hadde vært utrolig godt å ha mamma til å hjelpe oss bare noen dager, men det er visst ikke aktuelt. Heldigvis har vi familien min i nærheten som kan trå til når det trengs. Bestemor bor i naboblokka, og det virker som hun ikke har så mye på tapetet for tiden, så det ville jo vært helt naturlig at hun kunne passe Ingrid mens vi er på jobb. Det hadde spart oss for både penger og mye stress, siden hun bor noen få minutter unna.
Etter at mamma ble pensjonist, har jeg støttet henne økonomisk. Jeg gir henne penger hver måned og betaler hele husleien for henne, to ganger i måneden. Når vi handler dagligvarer, tar vi henne alltid med og hun får handle det hun vil. Til alle høytider kjøper jeg flotte og dyre gaver til henne. Likevel tar hun denne hjelpen helt for gitt. Hun mener det er min plikt som datter å sørge for mat og husleie. Men jeg skjønner virkelig ikke denne holdningen! Mitt barn er mitt ansvar, men burde ikke omsorg gå begge veier?
Jeg får følelsen av at bestemødre i dag ikke regner det som sin oppgave å hjelpe til med barnebarna, selv om mange gjør det likevel. Synes dere dette er rettferdig? Jeg kjenner det stikker i meg jeg strever så mye for henne, men føler aldri at det blir satt pris på.
