Jeg er 25 år gammel og har nå bodd sammen med bestemoren min i to måneder.
Tanta mi hennes eneste levende datter døde brått for to måneder siden. Før det bodde bestemor sammen med henne. De delte både hjem, hverdagsliv og alle de lange stillhetene. Jeg var ofte på besøk, tok en kaffekopp, lo med dem, men vi levde hver for oss. Alt endret seg idet bestemor plutselig ble helt alene.
Tap er ikke noe ukjent for meg. Moren min døde da jeg var 19. Siden den gang har jeg lært å leve med fraværet som en del av hverdagen omtrent som å ta på seg ullsokker om vinteren; man venner seg til det. Faren min har jeg aldri kjent ingen dramatikk, ingen familiehemmelighet han var bare rett og slett ikke der. Så da tanta mi døde, forstod jeg plutselig: Nå var det bare jeg og bestemor igjen.
De første dagene etter begravelsen var merkelige. Bestemor gråt ikke hele tiden, men sorgen hennes merket jeg i små ting at hun gikk saktere, glemte å slukke lysene, satte seg ned foran vinduet og bare stirret ut som om hun ventet på våren. Jeg sa til meg selv at jeg skulle bli noen dager. De dagene ble til uker. Plutselig hadde jeg plassert tannbørsten min sammen med hennes, og skjønte at dette var mitt nye hjem.
Det går jo alltid rykter og meninger, ikke sant? Det er jo Norge, tross alt folk har et råd eller to på lur.
Noen skryter og syns jeg gjør det rette. Hvem kan vel forlate en gammel dame som nettopp har mistet dattera si? Andre mener jeg kaster bort ungdommen min, at jeg, i en alder av 25, bør reise ut i verden, date, leve livet og kanskje til og med kjøpe meg en båt i stedet for å bruke pengene mine på hybelleilighet og ferdigpizza. De spør pent om det ikke blir litt tungt, om jeg ikke føler meg fanget, og om jeg ikke er redd for å ende opp alene med heklet duk og blomstret kopp.
Men egentlig jeg ser det ikke sånn.
Jeg jobber, setter litt kroner på sparekontoen, holder styr på huset, følger bestemor til legen, vi lager lapskaus sammen, og på kvelden ser vi Nytt på nytt og småkrangler om hvem som får fjernkontrollen. Jeg føler ikke at jeg gir opp noe jeg føler at jeg velger. Jeg har verken kjæreste, barn eller planer om å flytte til Syden akkurat nå. Jeg tenker på stabilitet, på tilstedeværelse, på å bryte arven av ensomhet jeg kjenner altfor godt.
Bestemoren min er det eneste jeg har igjen av nær familie. Ingen mamma, ingen tante, ingen pappa bare oss to på kjøkkenet med te og en boks småkaker. Og jeg vil ikke at hun skal sitte og lure på om hun er til bry, eller ende opp med å spise brødskiva si alene hver dag. Jeg vil ikke at hun sovner hver kveld og tror at hun egentlig er helt alene i verden.
Kanskje blir livet mitt noe helt annet senere. Kanskje hopper jeg på flyet til Barcelona, forelsker meg, pakker kofferten og drar min vei. Men akkurat nå er dette stedet mitt. Ikke av plikt. Ikke av dårlig samvittighet. Fordi jeg er glad i bestemoren min og fordi jeg, innerst inne, syns det er ganske fint å være glad i meg selv akkurat her sammen med henne.
Hva ville dere ha gjort?
