Jeg er 38 år gammel og har de siste to årene bodd sammen med en mann som er fem år eldre enn meg. Henrik har vært gift før, han har to barn og en tidligere kone uten jobb, som hver kveld ringer eller sender melding og ber om penger eller hjelp til ett eller annet.
Jeg har aldri vært gift, og har ingen barn. Du vil kanskje si at jeg ikke forstår hva det vil si å ha barn og familie. Men jeg forstår, jeg forstår veldig godt, og jeg ser også at det ikke er vanlig eller riktig å leve med én kvinne, være i et forhold med henne, men samtidig være med en annen kvinne hele tiden.
Henriks ekskone oppfører seg som om hun vil ha ham tilbake. Hun ringer hver eneste dag og sier at det har skjedd noe hjemme. Henrik drar alltid rett til henne etter jobb, og kommer ikke tilbake før sent på kvelden. Selv julaften klarer vi aldri å feire bare oss to. Da ringer hun igjen, og plutselig har det skjedd noe annet. Men hvorfor må han alltid dra?
Han har jo stor familie og venner, alle bor i nærheten. Svaret ligger rett foran meg, men føles som tåke: hun ønsker mannen min tilbake. Jeg begynner å bli grundig sliten av dette. Men hva skal jeg gjøre, skille meg? Det hjelper ikke engang å prate med Henrik, for alt faller sammen og forsvinner som snøfnugg mot bakkenMen så en kveld, mens Henrik igjen forsvant ut døren etter en hastig telefon, stoppet jeg opp. Jeg sto alene i stuen og så på den tomme koppen hans på bordet, lyset som speilet seg i vinduet, og det slo meg med uventet kraft: Dette var ikke lenger mitt liv, dette var et liv jeg hadde latt skli vekk fra meg selv.
Neste morgen, før Henrik rakk å dra, ba jeg ham sette seg. Ordene var varme, men bestemte. Jeg fortalte ham hvordan det føltes å være nummer to i sitt eget hjem, om drømmene jeg hadde om et liv fylt av gjensidighet og trygghet. Jeg sa at jeg ønsket ham alt godt, men at jeg ikke lenger kunne være et annetvalg i mitt eget hjerte.
Henrik så bort, nesten lettet, som om han hadde ventet på at noen skulle slippe ham fri. Da han gikk, var det med et stille takk for alt ikke høylytt, ikke dramatisk, bare et øyeblikk av forståelse.
Resten av kvelden var stille. Men noe nytt våknet i meg, noe bært av loss og lettelse samtidig. For første gang på lenge følte jeg hjertet slå fritt. Jeg åpnet vinduet og lot den kalde luften minne meg om at livet var fullt av muligheter, selv om de ennå var en anelse tåkete i det fjerne. Kanskje var dette begynnelsen på min egen historie en historie der jeg endelig velger meg selv.
