Sønnen min er ikke skilt, han bor med kjæresten sin, men han har ikke det minste å si hjemme. Hver gang jeg kommer hjem til dem, må jeg love svigerdatteren min nøyaktig hvor mye penger jeg skal ha med, ellers får jeg ikke lov til å se barnebarnet mitt.
De giftet seg for to år siden. Jeg likte ikke denne unge kvinnen fra første stund. Hun hadde et misunnelig blikk og raske fingre. Så snart stempel var satt i passet, begynte hun straks å påstå at min treroms leilighet burde selges og halvparten av pengene gå til dem, for en mann uten egen bolig, hva slags mann er det?
Vi barket sammen om dette, for jeg har da også en datter! Og hvorfor i all verden skulle jeg bytte bort leiligheten min for svigerdatterens fornøyelses skyld? Barna har fått utdanning og start i livetresten får de ordne selv, akkurat som jeg og mannen min måtte gjøre. Ingenting falt ned i fanget på oss heller.
Datteren min er fremdeles ugift, jobber og tok opp et boliglån. En stund bodde hun med meg og leide ut leiligheten sin for å klare de månedlige avdragene, men nå bor hun for seg selv. Sønnen min, derimot, er helt apatisk. Han bryr seg ikke om noe for seg selv, ser bare på kona si for svar. Han vil ikke bo med meg, hun er jo også fremmed. Det er visst ikke noe for en konge å leie seg inn et annet sted.
Jeg var ikke spesielt ivrig på å dele leilighet med dem heller, men jeg hadde tålt det om de hadde trengt tid til å spare til egenkapital. Men selge mitt hjem for dem? Aldri! Når jeg dør, får barna arve sin halvdel, så får de ordne opp.
Alt dette sa jeg rett ut til svigerdatteren min, uten å pakke inn ordene. Er hun ikke flau? Hun sa: Mamma, er det ikke litt egoistisk å bo alene i en treroms leilighet? Er det en skikkelig holdning? Jeg ba sønnen min ta kona si ned på jorda, men han mumlet bare noe uforståelig.
Jeg skjønner ikke hvor sønnen min har det fra. Far min var sta, søsteren min er også hard men sønnen min er som en sel. Egentlig forundrer det meg at han i det hele tatt fikk seg kone. Jeg tror bare svigerdatteren min var utålmodig, så hun tok ham til seg.
Etter denne samtalen om leiligheten var det lenge stille mellom meg og svigerdatteren. Sønnen min ringte iblant, men kom aldri på besøkjeg mistenker hun nektet ham å komme. Det var også over telefon jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor. Det gjorde inntrykk, det var tross alt mitt første barnebarn. Jeg prøvde å bygge bro, kjøpte med gave og kake og gikk på besøk, men hun slapp at barnet kom til å bli født som husløs fordi han skal vokse opp i en annens leilighet. Og så var leilighetssnakket i gang igjen.
Det ble ikke forsoning. Jeg kranglet ikke med den gravide dama, gikk bare min vei. Jeg tenker, er man dum, så er man dum hele livet. Siden så jeg henne ikke før barnet kom. Jeg hadde likevel nok med mitt, måtte løpe rundt til legerfor helsa mi var på bunn. Ikke engang da de kom hjem fra sykehuset ble jeg oppringt, fikk vite det først én uke senereda sønnen min endelig tok mot til seg og ringte.
Han ba meg komme og se forestillingen, og midt i samtalen hørte jeg svigerinna mi si at jeg bare skulle droppe gave, men komme med penger. Jeg kranglet ikke da heller, satte av det jeg hadde, for det er jo ikke hver dag man får barnebarn. På avtalt dag dro jeg.
Svigerdatteren min åpnet døra og kastet et blikk ned i konvolutten min. Gjorde en sur grimase. Ti tusen kroner var visst ikke penger nok i hennes øyne. Hun sa ingenting høyt, men det lyste misnøye ut av ansiktet hennes. Jeg så barnebarnet mittet vakkert lite menneske, ikke noe spedbarn, og nesa var lik farens. Jeg ble ikke lenge, gikk hjem. Ingen inviterte meg tilbake. Jeg trengte meg heller ikke på barn i hus tar tid å venne seg til. Etter tre måneder skjønte jeg at jeg verken ville bli ringt opp eller få besøk, så jeg ringte sønnen min og ba ham komme til meg.
Jeg kjøpte noe fint til lille barnebarnet og en kake til teen. Svigerdatteren åpnet. Tok imot gavene, så på meg og rynket brynene.
Ja, altså, sist hadde jeg håpet dere forsto. Vi trenger ikke smågaver, men penger til barnet.
Så jeg må ta med konvolutt hver gang jeg kommer for å hilse på barnebarnet mitt?
Hva tror du? På grunn av dere bor vi til leie, mannen min jobber alene. Dere har ikke gjort noe for barnebarnet vårt, så da må dere i hvert fall betale for å forsørge ham.
Jeg ble kvalt av sinne. Sønnen min hørte alt, men sto bare der med barnet i armene og blunket.
Jeg snudde og gikk. Skal ikke ydmykes av frekke mennesker! Jeg vil ikke kjøpe meg til kontakt med barnebarnet mitt.
Vi har ikke snakket på snart et år. De ringer ikke, jeg ringer ikke. Men for en uke siden ringte sønnen min likevel og minnet meg om barnebarnets bursdag. Jeg kunne komme, så lenge jeg ikke glemte gaven. Svigerdatteren grep straks røret og ropte hva jeg skulle komme med. Summen var det samme som en hel månedslønn for meg.
Jeg dro ikke, hadde ikke penger nok. Jeg må bare innrømme det: Dette barnebarnet og den sønnen har jeg ikke. Hadde jeg hatt en sønn, ville han aldri latt kona diktere at bestemor må kjøpes inn med et barnebarn. La dem koke i sitt eget søle. Jeg har ikke tenkt å betale for å treffe mitt eget barnebarn, ikke mer.
Nå må jeg kanskje også finne ut hva jeg skal gjøre med leiligheten min, så hverken den bløte sønnen min eller den grådige frøkna hans kan få en bit av den den dagen jeg er borte.
