Nå som jeg har blitt pensjonist, bor jeg alene i en stor toroms leilighet. Det er mange pensjonister i blokka vår som også bor i langt større leiligheter enn de egentlig trenger. Da barna vokste opp og familien bodde sammen, var en stor leilighet en nødvendighet, men nå som alle har flyttet ut, gir det tomme rom bare en følelse av ensomhet og savn. Det er verken praktisk eller økonomisk fornuftig og leiligheten trenger en grundig oppussing, men hverken kreftene eller pengene strekker til for slike forandringer når man er pensjonist.
Nesten halve pensjonen min går med til å dekke strøm og fellesutgifter, selv om jeg knapt bruker halvparten av kvadratmeterne. Rengjøringen har også blitt altfor tung det å vaske vinduer, gulv og holde tre rom i orden gjør meg sliten bare ved tanken.
Jeg visste at jeg burde flytte, men jeg utsatte det lenge. Gjennom årene har jeg blitt veldig knyttet til leiligheten og nabolaget, så tvilen gnagde i meg. Venner og hele mitt voksne liv har vært her og tanken på å forlate alt var vanskelig. Det avgjørende øyeblikket kom da jeg innså at jeg verken hadde penger eller krefter til å fortsette å bo stort jeg var rett og slett ikke like sterk som før.
Mine slektninger hjalp meg med flytteprosessen, jeg hadde aldri klart det alene. Datteren og svigersønnen min hjalp meg å finne et nytt sted, og sammen ordnet de det slik at jeg fikk pusset opp litt. Selv om den nye ettromsleiligheten er mye mindre, har jeg aldri angret på valget mitt.
For en pensjonist som bor alene, er en ettromsleilighet det mest praktiske. Jeg sparer mye på boutgiftene, og en grundig rengjøring er unnagjort i løpet av en time, resten av uka holder det med noen minutter hver dag for å ha det rent.
Jeg føler meg ikke trangbodd. Alle tingene mine, møbler og hvitevarer har fått plass, og det er fortsatt luft og rom igjen.
De forrige eierne lot igjen et stort hjørneskap, som nå fungerer som bod, og noen ting har jeg fått plass til på balkongen. Rommet har kun det nødvendige: en sofa, et skap, et lite bord.
Gamle møbler, servise og alt annet jeg aldri brukte, men som hadde samlet seg opp i den gamle leiligheten, har jeg gitt bort eller kastet. De har ikke plass og jeg har faktisk aldri hatt bruk for dem de har bare blitt liggende som minner fra mange år.
Mange tror at en ettromsleilighet er for liten til å bo komfortabelt. Klart, det er ikke plass til overnattingsgjester. Men jeg har aldri hatt den typen besøk, og jeg ser heller ikke grunn til å skaffe en ekstra seng. Jeg ønsker ikke å ha folk boende over natta. Med årene har jeg fått mine egne rutiner og vaner, og det å ha noen boende her ville bare gjøre meg urolig. Siden jeg ikke har ekstra soveplass og ingen har spurt om å overnatte, har det aldri vært et problem.
Datteren min og familien hennes bor like ved. Når de kommer på besøk, drar de hjem igjen etter noen timer. Venninnene mine kommer innom på dagtid, men drar alltid hjem om kvelden. Kanskje noen kunne tenkt seg å bli, men det passer meg dårlig å dele rom med andre.
Alle har sin egen oppfatning om hvor de vil bo i alderdommen noen vil bli værende i hjemmet de kjenner, selv om de ikke trenger så mye plass, mens andre gjerne bytter ut til noe mindre og enklere. Personlig trenger jeg ikke en stor leilighet lenger, og skulle helsa og lommeboka tillate det, kunne jeg kanskje bodd alene i en større leilighet også.
Jeg mener at når pensjonister vurderer om de skal flytte eller bli boende, bør de tenke på mer enn bare antall kvadratmeter:
God beliggenhet apotek, dagligvarebutikk, legekontor i nærheten; Ikke for langt unna der barna bor, så det er enkelt å besøke hverandre; En park eller et torg i nærheten, så man kan ta seg en spasertur.
