Jeg elsket aldri mannen min, jeg.
Gjorde du ikke? Hvor lenge var dere gift da?
Skal vi se… Vi gifta oss i syttien.
Og likevel elsket du ham ikke?
To kvinner satt på en benk ved en grav på Vestre Gravlund. De hadde stullet litt hver for seg, men ble sittende og prate sammen.
Mannen din? spurte en dame i grå alpelue og nikket mot bildet på grava.
Ja, det er min Einar. Det er snart et år siden… Jeg klarer ikke venne meg til det, savner ham sånn. Jeg har alltid vært så glad i ham, sier hun og drar det svarte skautet tettere rundt seg.
Det ble stille en stund, så sukker den andre:
Jeg derimot… Jeg har aldri vært glad i min mann.
Hun på skautet vrir litt på seg, interessert:
Er det sant? Men hvor lenge holdt dere sammen?
Tja… Som sagt, vi gifta oss i syttien.
Hvordan kan man ikke elske noen man har vært sammen med så lenge? spør hun, og ser ut som det er det rareste hun har hørt.
Det var bare trass, jeg. Var forelska i en annen, men han ble sammen med venninna mi i stedet. Så da tenkte jeg: «Vet du hva, jeg gifter meg før dem!»
Og så var det Jan, stakkars sjel. Følte meg aldri komfortabel. Skulle egentlig stikke av fra mitt eget bryllup, men hele bygda drakk og dansa, og jeg satt på kjøkkenet og grein. Tenkte bare: «Nå er ungdommen over». Og så så jeg på Jan liten, tynn, med begynnende måne og ører som vinger, dressen satt som om han hadde rappa den fra en postmann. Smilte bare og glante forelska… Herregud, så irriterende!
Hva skjedde etterpå da?
Flytta inn hos foreldrene hans. Der fikk jeg alt jeg pekte på. Jeg var nok et syn, stor og kraftig, med mørkeblå øyne og flette og pupper som sprengte sømmene i kjolen. Alle så jo at vi ikke passet sammen.
Mora hans skreik til, vaska skoene mine hver morgen, og jeg synes synd på meg selv, kommanderte rundt der hjemme. Ikke rart svigermor mislikte meg. Og Jan bare rusla rundt, ville bare være snill.
Så spurte Jan: «Skal vi dra til Finnmark og tjene litt penger, flytte hjemmefra?» Og jeg jeg ville egentlig bare vekk hvor som helst! Hadde hode fullt av ull.
På den tida var det ungdommen som ble sendt nordover det var Finnmarksbølgen, vet du. Jeg hadde aldri kommet meg dit alene, men Jan fiksa det fikk oss med i laget, og vi reiste til Tromsø først, og så videre nordover.
Og du vet, da vi skulle kjøre tog nordover, ble kvinner og menn i hver sin vogn. Jan var uten mat, jeg hadde nistepakka, men brydde meg ikke. Fikk nye venninner, lo og skravla, spise alt moren til Jan hadde bakt. Ga bort hele sjokoladekaka til de andre jentene.
På første stasjon kom han løpende, spurte forsiktig om jeg hadde noe mat da fikk jeg dårlig samvittighet, løy på meg at vi hadde spist alt sammen. Han så det var løgn, men bare smilte: «Ingen fare, her hos oss har vi så mye mat at jeg har vondt i magen», sa han. Så løp han tilbake til sin vogn.
Og jeg visste jo han løy han fikk jo aldri til å prate med folk, så gjerrig at han aldri hadde tatt imot en skorpe engang. Men tenkte ikke mer på ham igjen.
Der oppe fikk vi plass i brakkehotell 35 damer på et rom, mennene for seg. Midlertidig, sa de. Det var nesten bedre. Aldri hadde jeg tid hvis Jan prøvde å prate, bare vendte jeg ryggen til og latet som jeg hadde det travelt.
Planla skilsmissen allerede da. Hadde ingen barn, og kjærlighet nei, det fantes ikke. Men innimellom kunne jeg sove hos ham i egen brakke, bare fordi jeg syntes synd på ham.
Så plutselig dukka Geir opp, mørkhåret byggebas, svær kar med selvtilliten breddfull. Vi jobbet steinhardt begge to, men livet var artig nordpå god lønn, importøl, appelsiner, biff ting vi aldri så hjemme. Dans og konserter i brakka på lørdager.
Det var Geir det, alle jentene sikla, men han valgte meg. Jeg var vill! Ble hodestups forelska. Jan kom tuslende, ba meg skjerpe meg. Jeg snudde ryggen til ham.
Jeg skal skille meg, sa jeg rett ut.
Jan og jeg hadde etter hvert fått en liten hybel. Tynne vegger og alt hørtes, men jeg brydde meg ikke. Geir og jeg var stormende forelska.
Jan var alltid rett bak oss når vi gikk ut. Men for meg var han luft.
Hvordan holdt han ut alt det? spurte den svarte skautkvinna.
Kjærlighet, vet du. Men så stakk Geir av med regnskaps-Bertha. Sa han hadde fått meg på gli bare fordi jeg hadde en svak ektemann. Og da jeg fortalte at jeg var gravid, begynte han å dra meg gjennom søla foran alle.
Jan fikk høre om det. Sikkert hundre små «velmente» folk som fortalte. Kjærligheten til meg må ha rent hele vettet ut av hodet på ham, for han gikk til slagsmål med Geir. Kom på sykehuset, Jan, blå og gul i hele trynet. Jeg dro dit og skjente på ham. «Hva tenkte du på? Du klarer da ikke den karen!» Men sjåføren som kjørte meg en kar som het Roar så på meg som om han foraktet meg. Var vel ikke ufortjent.
På sykehuset lå Jan, det ene beinet i kjetting, så ut som en gammelmorfar med sykehusnattkjole. Han så på meg og sa: «Vi drar herfra, du. Ikke skill deg. Det er mitt barn uansett, bare vårt.»
Og jeg? Jeg kunne sagt takk. Men nei, jeg bare svarte: «Hvorfor gidder du?»
«Fordi jeg elsker deg», sa han.
Og jeg bare: «Ja, får duge det.»
Gikk ut av rommet, visste han så etter meg, men snudde meg ikke selv om jeg, langt inne, jublet over ikke å måtte trekke hjem til hjembygda.
Vi flyttet til Østlandet. Jan, rolig som alltid, fikk seg bra jobb var utdanna maskiningeniør, han. Ble bas på byggeplassen, og kom alltid hjem med gaver fine ting, mat, godteri. «Du må ta vare på kona, hun er gravid», sa han og blunka til folk.
Han skrøt av meg, og jeg så i gulvet. Fikk meg kontorjobb.
Da sønnen min kom, var det lett å se at han var Geir sin mørkt hår og olivenhud. Jan sa ingenting, bare smilte og prøvde å ikke gråte da han så sønnen. Mathias het han, men Jan behandla ham som sin egen, han.
Ett år senere kom Maja med blikket til Jan. Kalte henne opp etter moren hans. Da skjønte jeg hvor mye jeg skyldte svigermor. Men kjærlighet følte jeg ikke hverken hat eller glede. To småbarn gjør deg for travel til store følelser. Jeg brukte bare Jan som et ekstra sett med hender. Han vaska, rydda, lot meg få sove. Skulle vaske undertøyet mitt, men jeg rev balja fra ham hva ville folk si, at sjefen vaska tøyet til kona si? «Vannet er isende,» sa han, «hva er vits om du blir syk? Folk får si hva de vil!» Jeg ble irritert over at han var for snill.
Denne overdrevne kjærligheten hans det gnagde mer etter hvert.
Mathias, sønnen min, kom på kant med loven i tenåra kriminalomsorgen i Trondheim fikk stadig besøk av meg. Der traff jeg Petter politibetjent, snill og ugift. Fant tonen både med meg og Mathias. Jan ble sendt på etterutdanning til Oslo, og vi fikk topp leilighet der. «Vil du jeg ikke drar, så sier jeg ifra,» sa han, men jeg svarte bare: «Dra du.»
Petter, den politimannen, pressa på: «Skill deg, du elsker ham ikke.» Men jeg…
Jeg tier, stryker vekk litt løv fra bordet.
Og du? spør hun andre.
Jeg ser på henne, kjenner det knyter seg mellom øyebrynene.
Jeg bare tenkte og tenkte… Så kom det brev fra Jan, jeg har det fremdeles, har aldri vist det til noen. Han skrev at han skjønte han hadde ødelagt livet mitt, for jeg hadde aldri elsket ham, bare holdt ut. Han skrev at om jeg skrev at jeg ikke ville ha ham, så kom han aldri tilbake. Skrev at han skulle sende halve lønna, og ønsket meg lykke til. Det var ikke surhet eller anklage der, bare smerte. Alt det vonde tok han selv, ba bare om at jeg skulle ha det bra.
Blader drysset fra bjørka, det var en sånn varm, sørgelig høstdag. Damen i svart gråt.
Hva gråter du for? spør jeg.
Åh, du vet… Livet er noe skikkelig rart, får tårer av det. Men du da? Dro du til politimannen?
Nei… jeg lå våken om natta, med Mathias som løp løpsk og hele livet mitt i kaos. Venninna mi på jobben, en eldre dame, sa: «Du er dum, Linda. Slike menn skal bæres på gullstol.»
En morgen slo det meg hva er jeg i ferd med å gjøre? Denne mannen har alltid vært der for meg.
Jeg husker alt, hvordan han gikk etter meg, støtta meg når jeg trengte det. En gang ble jeg dårlig og måtte opereres. De tenkte jeg ikke skulle klare det. Jan var der hver dag, aldri et vondt ord, fiksa ekstra pleie og fikk tak i medisiner.
Og en annen gang hadde vi fått feil pakke levert av helikopteret mat og post var blandet etter en storm. Jan bar pakken gjennom snøstorm til naboen jeg gråt og prøvde stoppe ham, men han gikk. Kom tilbake med forfrosne kinn og lå til sengs ei uke.
Da skjønte jeg at jeg ikke trengte noen andre enn han.
Men skulle jeg skrive et brev da? Ville han forstå? Jeg hadde jo brukt år på å vise null kjærlighet. Hvordan forteller man sånt?
Men jeg skjønte at han var ferdig, at han regna med at jeg hadde gått videre.
Det var høst, akkurat sånn som nå. Barna var i orden, alt styr var fiksa, så jeg reiste til Oslo.
Toget gikk treeegt, men jeg ville bare til ham. Huska ansiktet hans og plutselig elsket jeg både skalla hodet hans, ørene, magen, hele Jan…
På brakka der han bodde sa de han var på kurs, visste hvor jeg kunne finne ham. Jeg tok banen, leita med blikket. Kom ikke lenger inn, måtte vente utenfor på den kalde trappa. Så kom han ut med klassen sin, stram i dress og kep, mappa under armen. Kjente ham nesten ikke igjen. Klarte ikke si et ord.
De gikk forbi, og jeg bare sto. Så ropte jeg.
Han snudde seg, stoppa, så på meg og trodde ikke sine egne øyne. Vi sto bare der, stirra, med høstløvet dalende rundt oss.
Og så løp vi mot hverandre. Mappa hans datt, papirene fløy, vi bare kasta oss om halsen på hverandre.
Hva kan man si da?
Kameratene hans bare lo: «Se på dem da! Har vært gift i hundre år, men møtes som to ungdommer!»
Damen i svart tørka nesa. Så dere levde lykkelig alle dager, altså?
Til hvilket slutt? spør jeg.
Nei, jeg bare… mannen din, det er jo han på gravsteinen der…?
Å bli… Nei. Det er Mathias, sønnen vår. Han døde altfor tidlig. Slet mye, sonet tid, ramla ut på. Vi slet voldsomt, Jan og jeg. Han drakk, det tok slutt før han ble førti…
Så mannen din Jan han lever?
Lever, ja! Krysser seg, Gudskjelov! Han dro hit for å hjelpe meg rydde, måtte innom noen ærend. Hjelper datteren vår nå, ser du og der er han jo. Kommer og henter meg. Vi skravla oss bort. Kan vi kjøre deg noe sted?
Nei, jeg går en runde til. Takk skal du ha.
En litt rund herremann i svart jakke og skinnlue kom bort til dem. Vennlig hele karen.
Sliten, Jan? Drukna i saker og ting? spør jeg og børster støv av skuldra hans.
Han samler sammen alt utstyret fra grava til Mathias, men jeg tar søppelsekken fra ham ryggen hans er ikke god, vet du og bærer den selv.
Så går vi ut sammen under gule løvtrær, bortover alléen mellom gravene på Vestre Gravlund.
Før svingen snur jeg meg, vinker til venninna mi på benken, Jan vinker også.
Hun blir sittende og ser på bildet av mannen sin.
Og jeg tenker at lykken den bor ikke av seg selv. Den finnes bare når du tar den imot med åpne armer.
Det er bare én lykke å elske, og å bli elsket.
