Du vet, Liv har jo spent hele sitt voksne liv på å bygge opp dette huset sammen med mannen sin, hun har lagt sjela si i hver eneste murstein. Da sønnen hennes giftet seg med Sigrun, hadde Liv virkelig troen på at nå skulle det bli mer latter og varme i huset. Men det tok ikke mer enn noen måneder før stemningen ble tung mellom veggene.
Sigrun startet med litt sånn stille krig. Først flyttet hun på møblene uten å si ifra til Liv, og så kastet hun gardinene Liv hadde vært så glad i, selv om de var gamle. Liv hadde ikke lyst til å lage bråk hun tenkte bare at så lenge sønnen var lykkelig, fikk hun heller tie stille. Men for Sigrun holdt ikke det. Hun ville være sjefen i huset.
Mamma, du har TV-en så høyt på på rommet ditt, jeg får vondt i hodet, sa hun midt på dagen.
Mamma, kan du la være å gå på kjøkkenet når jeg lager mat? Du kommer bare i veien, kom det om kvelden.
Sigrun sa noe helt annet til sønnen. Hun hvisket: Moren din har virkelig forandret seg, hun klager på alt jeg gjør og pirker på hver lille ting. Jeg har det så tøft, gråter hele tiden. Sønnen sto midt mellom to mennesker han elsket, men sakte begynte han å tro mer og mer på kona.
Så kom alt til et punkt en kald kveld. Liv var blitt syk, hun hadde fått feber. Da hun listet seg ut på kjøkkenet for å be om en kopp te, hørte hun Sigrun prate inne i stua.
Even, jeg orker ikke mer, sa Sigrun til mannen sin, moren din har det største rommet i huset. Kan vi ikke flytte henne ut i vinterhagen? Der får hun det roligere, og vi får mer plass. Eller kanskje vi kan sende henne til søsteren hennes på landet?
Sønnen nølte: Men Sigrun… det er jo hennes hus.
Var hennes, nå er det vårt! svarte Sigrun kjapt. Hvis hun blir her, drar jeg hjem til mine foreldre. Velg.
Liv ventet ikke på hva sønnen skulle svare. Hun gikk inn, blek men rakrygget.
Du trenger ikke velge, sa hun stille. Sigrun, du har rett, et hjem skal tilhøre familien. Men etter papirene er dette huset mitt. Jeg har ingen planer om å flytte ut i vinterhagen. Even, jeg elsker deg, men hvis du er enig i at mora di ikke har plass her mer da står døra åpen for dere begge. Pakke gjerne sakene deres.
Sigrun trodde Liv var svak, men hun tok feil. Sønnen så tårene i øynene til mora og et iskaldt blikk hos kona, og det var som om han våknet. Den natta dro han ingen steder. Det gjorde derimot Sigrun, mens hun ropte at de kom til å angre.
Nå er det gått et år. Even bor fortsatt sammen med mora si. Han har møtt en ny dame, Hilde, som setter pris på et hyggelig hjem og behandler de eldre med respekt. Og Liv har lært noe viktig: Man skal være snill og raus, men ikke så folk tråkker på deg. Når du slipper noen inn under taket ditt, må du passe på at de ikke forsøker å kaste deg ut.
