«Det er din plikt å betale for meg, for min far gjorde det samme. Jeg har full rett til det!»
Synnøve bestemte seg for å kjøpe sokker. Hun trengte dem.
«Skal du bruke all farens penger, som er ment til meg, på dine egne utgifter?» spurte den unge gutten, Alexander.
Moren, Ingrid, ville ikke svare på sønnenes spørsmål. Faren hadde nylig overført underholdsbidrag til sin ekskone. Hun hadde bedt kvinnen om å kjøpe nødvendig klær til gutten, siden han i flere år hadde gått i gamle plagg.
«Hva betyr dette?» spurte Ingrid, som trodde hun hadde hørt feil. «Hvorfor bruker du kun bidraget far min sender, på ting du selv trenger?»
Ingrid begynte å gråte ved tanken, og la sokkene tilbake i hyllen.
«Dette er en fin genser, jeg går inn i omkledningsrommet og prøver den på,» sa Alexander.
Han bestemte seg for å ta med noen gensere for å finne den som passet best.
Moren sjekket prisen på genseren den kostet femti euro, som tilsvarer omtrent femhundre femti norske kroner. Hun summerte alle varene og skjønte at underholdsbidraget på fire hundre euro (omtrent fire tusen fire hundre kroner) ikke ville rekke, så hun måtte øke beløpet.
«Dette er som en gullklump for meg!» ropte sønnen da han løp ut av omkledningsrommet med genseren og la den i en kurv med de andre varene.
Kassadamen i Oslo City pakketerte varene i poser.
«Vennligst betal femtusen syv hundre og femti kroner,» sa hun.
«Jeg har bare fire tusen i lommeboken. Legg noen ting du ikke trenger akkurat nå», sa Ingrid til Alexander.
«Jeg vil ikke legge igjen noe, så jeg betaler med pengene dine, for ikke bare faren min skal støtte meg. Loven gir meg full rett», protesterte han.
«Ok», svarte Synnøve, tok frem lommeboken, trakk ut pengene og la dem på kassa. «Dette er penger for en måned. Gjør som du vil. Betal for klærne, men husk også å betale for måltidene. Jeg gir deg ikke mer penger. Ha det bra!» med et alvorlig blikk forlot hun butikken.
Senere den kvelden kom Alexander hjem med flere poser fulle av nye klær fra merkevarebutikker.
«Jeg klarte å kjøpe sko. De er stilige. Har vi noe igjen i kjøleskapet?»
«Du har nå lærskole, eller hva? Jeg foreslår at du lager mat selv», sa Ingrid.
«Mamma, jeg mener det helt seriøst», protesterte han.
«Trodde du jeg spøkte?»
«Jeg ringer heller faren min, for du snakker bare tull», svarte hun.
«Lykke til», sa hun med et lite smil.
«Hei, pappa, kan jeg bo hos deg i en måned eller så? Hva? Hvorfor dro du på ferie? Kan du sende meg litt penger? Jeg har ingen penger… OK, vi snakkes senere», mumlet Alexander i telefonen.
Samtalen med faren hadde gått i stå.
Med et trist ansikt gikk gutten inn på rommet sitt, og faren ringte sin ekskone.
«Hva skjedde egentlig mellom dere?»
Hun forklarte at sønnen nå mente alt hørte til ham, og at de måtte ta vare på ham.
«Han har nerve, men vi må mette ham, ellers sulter han. Da kan du trekke fra underholdet, og hvis det er noe igjen, gir du det til ham», sa hun.
Tre timer senere gikk internettet i huset plutselig ned, og Alexander slo igjen på moren sin.
«Hvorfor skulle jeg betale for internettet nå? Du blir jo for full av deg, akkurat som faren sa.»
«Fra neste måned flytter jeg inn hos faren.»
«Tror du du er nødvendig i en familie med tre barn allerede?»
«Jeg lover at jeg skal bo hos ham.»
«Greit, men du må vite at du ikke får noe underhold neste måned. Faren sa jeg skal mate deg, og pengene jeg gir deg vil jeg trekke fra underholdet senere.»
Moren fortalte ham hvor mye hun bruker hver måned på deres samlede livsopphold betydelig mer enn underholdet. Da innså Alexander at han hadde vært urettferdig mot moren, og ba om unnskyldning både til henne og faren. I ferien tok han en deltidsjobb for å hjelpe moren økonomisk litt.
