Så god hun er, den dama. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du gir henne bare to tusen kroner i måneden.
Karen, vi har jo skrevet leiligheten på henne.
Knut reiste seg varsomt fra sengen og tuslet sakte inn på rommet ved siden av. I lyset fra nattlampen, myset han mot kona si.
Han satte seg ned ved siden av henne, lyttet. Virker som alt er i orden.
Han reiste seg og ruslet sakte ut til kjøkkenet. Åpnet en kefir, gikk så inn på badet. Etterpå tok han veien til sitt eget rom.
La seg på senga. Fikk ikke sove.
Vi er blitt nitti, både jeg og Karen. Hvor lenge har vi egentlig levd sammen? Ikke lenge igjen før vi tar turen videre, og så er det ingen som er her.
Døtrene våre, men Natalie gikk bort før hun rakk seksti.
Maks har vi heller ikke lenger. Han levde livet hardt Barnebarnet vårt, Oda, har bodd i Polen i tyve år nå. Husker sikkert ikke engang besteforeldrene sine. Hun har sikkert store barn selv nå
Han merket ikke at han sovnet.
Han våknet av et lett trykk mot armen:
Knut, er alt bra? hørte han Karens svake stemme.
Han slo opp øynene. Kona lente seg over ham.
Hva er det, Karen?
Jeg ser bare at du ligger helt stille.
Jeg lever fortsatt! Gå og legg deg!
Sakte skritt forsvant ut. Han hørte bryteren klikke på kjøkkenet.
Karen Johansdatter drakk litt vann, var en tur innom badet og ruslet inn til sitt soverom igjen. La seg på sengen:
En dag våkner jeg, og du er borte. Hva gjør jeg da? Kanskje er det omvendt.
Knut har jo allerede bestilt minnestunden vår. Skulle aldri ha trodd det gikk an å ordne slikt på forhånd. Samtidig, godt det, da. Hvem skulle ellers gjort det for oss?
Barnebarnet vårt har jo glemt oss helt. Bare naboen, Ingrid, kommer innom. Hun har nøkkelen til leiligheten vår. Bestefar gir henne tusen kroner av pensjonen vår. Hun kjøper mat, hjelper oss med alt mulig. Hva skal vi ellers bruke pengene på? Vi klarer jo ikke komme oss ned fra fjerde etasje på egen hånd lenger.
Knut Johansen slo opp øynene. Solen skinte inn gjennom vinduet. Han gikk ut på balkongen og så på de grønne greinene på heggen. Et smil bredte seg over ansiktet:
Vi klarte oss fram til sommeren!
Han gikk inn for å hilse på kona. Hun satt tankefull på sengen.
Karen, nå må du ikke være så trist! Kom, jeg skal vise deg noe.
Nei, jeg har ikke krefter igjen, stønnet den gamle damen da hun reiste seg forsiktig. Hva har du funnet på nå?
Kom nå, du klarer det!
Støttende henne, fulgte han henne ut på balkongen.
Se, heggen er grønn! Du sa vi ikke ville leve til sommeren. Men vi klarte det!
Ja, jammen! Og sola skinner.
De satt seg på benken på balkongen.
Husker du da jeg inviterte deg på kino den gangen på ungdomsskolen? Også da stod heggen i knallgrønt.
Hvordan kunne jeg glemme det? Tenk hvor mange år siden det er!
Over sytti Syvti-fem år.
De satt lenge og mimret om ungdomstiden. Man glemmer mye på gamle dager, til og med hva man gjorde i går men ungdommen, den glemmer man aldri.
Nei, nå har vi pratet oss helt bort! smilte Karen og satte seg opp. Og vi har ikke engang spist frokost.
Karen, kan du lage en god kopp te? Jeg er lei av denne urtedrikken.
Vi får jo egentlig ikke lov.
Bare lag den svak, og ta en teskje sukker i.
Knut Johansen drakk svak te og spiste et lite brødskive med ost, og tenkte tilbake på tiden det var sterk og søt morgente og boller til, eller pannekaker.
Naboen kom inn, nikket anerkjennende:
Hvordan står det til i dag, da?
Hva slags nyheter kan nittiåringer ha? flirte Knut.
Om du spøker, så har du det bra! Skal jeg handle noe?
Ingrid, kjøp litt kjøtt! ba Knut Johansen.
Dere skal jo ikke spise det.
Kylling kan vi.
Greit. Da lager jeg hønsesuppe med nudler til lunsj!
Naboen ryddet av bordet, vasket opp, og gikk.
Karen, la oss gå ut på balkongen igjen og nyte sola, foreslo Knut.
Ja, la oss det!
Naboen kom tilbake og stakk hodet ut:
Er det sola dere savner?
Her er det fint, Ingrid! smilte Karen Johansdatter.
Jeg skal straks bringe litt grøt ut hit, og så setter jeg suppa på til lunsj.
For en flink dame, mumlet han. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du gir henne bare to tusen kroner i måneden.
Karen, vi har jo skrevet leiligheten på henne.
Hun vet ikke om det.
De ble sittende på balkongen helt til mat. Til lunsj ble det kyllingsuppe kraftfull, med kjøttbiter og most potet.
Jeg laget alltid sånn til Natalie og Maks da de var små, mintes Karen Johansdatter.
Nå er det fremmede som lager mat til oss på våre eldre dager, sukket Knut.
Kanskje er det bare slik for oss, Knut min. Når vi forsvinner, er det vel ingen som gråter.
Nei, Karen, nå får vi ikke sitte her og være triste. Kom, vi tar oss en liten lur!
Du vet det de sier, Knut:
“Like som gammel, like som barn.”
Alt er som da vi var små suppe, middagshvil og ettermiddagsmat.
Knut Johansen blundet litt, men fikk ikke sove. Det var noe med været, antagelig. Han gikk ut på kjøkkenet. Der stod to glass juice, ordnet av Ingrid.
Han tok begge glassene i hendene, og forsiktig, uten å søle, gikk inn til konas rom. Hun satt på sengen med blikket ut av vinduet.
Karen, hva er det du tenker på nå? smilte han. Her har du litt juice!
Hun sippet litt:
Du får heller ikke sove?
Været, vet du.
Og jeg føler meg ikke lik meg selv i dag heller, sa Karen Johansdatter lavt, med et trist nikk. Jeg tror også at det ikke er lenge igjen. Lov meg å ta ordentlig farvel når tiden kommer.
Karen, nå må du ikke si slikt. Hvordan skal jeg leve uten deg?
Én av oss går først uansett.
Nå er det nok! Kom, vi går på balkongen.
Der satt de til kvelden. Ingrid kom innom med stekte ostekaker. De spiste og satte seg til å se på TV. Alltid TV før leggetid. De nye filmene forstod de ikke stort av, så det ble alltid gamle komedier og tegnefilmer.
Denne kvelden ble det bare én gammel tegnefilm. Karen Johansdatter stod opp:
Nå går jeg og legger meg. Er trøtt i kveld.
Da gjør jeg det samme.
Kan jeg få se ordentlig på deg før jeg legger meg, Knut? sa kona plutselig.
Hvorfor det?
Vil bare se ordentlig på deg.
De så på hverandre lenge. Kanskje tenkte de på ungdomstiden, da alt lå foran dem.
Kom, la meg følge deg til sengen.
Karen Johansdatter tok mannen under armen, og sammen gikk de langsomt bort.
Han la forsiktig teppet over henne, og gikk til sitt eget rom.
Det lå en tung følelse i brystet. Han fikk ikke sove.
Han følte at han ikke hadde sovet det minste. Likevel viste klokka to om natta. Han reiste seg og gikk inn til konas rom.
Hun lå der, med åpne øyne:
Karen!
Han tok hånden hennes.
Karen, hva er det? Karen!
Plutselig mistet også han pusten. Han klarte å gå til sitt eget rom. Tok fram de ferdigskrevne papirene, la dem på bordet.
Så gikk han tilbake til kona. Stirret lenge på ansiktet hennes. Så la han seg ved siden av henne og lukket øynene.
Han så for seg Karen ung, vakker, som for syttifem år siden. Hun gikk mot det lyset som skinte langt borte. Han sprang etter, tok henne i hånda.
Neste morgen kom Ingrid inn på soverommet. De lå side om side. Smilene deres var like lykkelige.
Endelig ringte Ingrid etter legevakten.
Legen som kom, så på dem, ristet på hodet i undring:
De gikk bort sammen De må ha elsket hverandre høyt.
De ble hentet. Ingrid sank utmattet ned på stolen ved bordet. Det var da hun så dokumentene og testamentet skrevet til henne.
Da la hun hodet i hendene og gråt…
