Det sto en fremmed på trappen.
Jeg har alltid vært forelsket i Ingrid, helt siden ungdomsskolen. Jeg skrev små lapper til henne og prøvde å få oppmerksomheten hennes på alle mulige måter.
Men Ingrid likte ikke meg; hun hadde øynene rettet mot Kristian en høy, blond gutt som spilte volleyball på samme lag som henne.
Uansett hvor mye jeg prøvde, så hun ikke en gang min vei. Jeg var klønete, gjorde det dårlig på skolen, og sto aldri fremst i køen.
Etter hvert begynte Kristian å date Line, jenta fra parallellklassen.
Da vi var ferdige med videregående, lot jeg ikke sjansen gå fra meg. På avslutningsfesten samlet jeg mot og fridde til Ingrid
Men hun var tydelig «Nei.» Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre.
Etter noen år, etter at Ingrid ble ferdig ved universitetet, fikk hun jobb som regnskapsfører. Sjefen hennes, en kjekk mørkhåret mann, var ti år eldre enn henne.
Hun beundret alt med ham profesjonaliteten, utseendet, intelligensen.
Følelser oppsto mellom dem, og Ingrid lot seg ikke stoppe av at han allerede var gift og hadde en liten sønn.
Erik, som han het, lovet å skille seg. Han sa han elsket bare Ingrid.
Så årene gikk, og hun ble vandt med å tilbringe helger og høytider alene. Hele tiden ventet hun på at Erik endelig skulle forlate kona si, og at de kunne være sammen.
En dag så hun Erik med kona på Rema 1000. Hun var høygravid, og han holdt henne kjærlig i hånden. Deretter tok han handleposene og sammen gikk de bort til bilen.
Ingrid sto igjen, med tårer i øynene og så på idyllen.
Dagen etter sa hun opp jobben.
Nyttår nærmet seg, men hun hadde verken lyst til å handle mat, pynte huset eller prøve å feire noe som helst.
En dag kom hun hjem og kjente at det var iskaldt i huset. Det viste seg at varmepumpa hadde stoppet. Ingrid bodde for seg selv i enebolig.
Hun prøvde å få tak i en reparatør, men rett før høytiden krevde alle store summer, spesielt når de fikk vite at hun bodde langt utenfor byen.
Til slutt ringte hun venninnen sin, Solveig. Mannen hennes jobbet innen denne bransjen og kunne kanskje hjelpe.
Solveig lovet å snakke med mannen straks.
Et par timer senere hørte Ingrid ringeklokken.
Det sto en mann på trappen hun først ikke kjente igjen, men så så hun det var meg Henrik, hennes gamle klassekamerat.
Hei, Ingrid. Hva er det som har skjedd her da?
Eh Hvordan visste du?
Sjefen ringte og ba meg dra hit. Han sa du frøs, så jeg kom med én gang. Har du tappet ut vannet fra anlegget, så ikke rørene fryser?
Nei, det kan jeg jo ikke
Du må jo det, ellers ryker hele varmeanlegget. Heldigvis var det ikke sprengkaldt ute.
Jeg fikk tappet ut vannet, fikset litt på varmepumpa, og kjørte deretter for å handle noen deler.
Snart var det varmt igjen inne. Jeg vasket hendene, kikket rundt og sa:
Ingrid, det drypper fra kranen din, og lyspæra på kjøkkenet blinker Fikser ikke mannen din slikt?
Jeg har da ingen mann, svarte hun stille.
Fortsatt ute etter idealet, eller?
Idealet finnes ikke Det er ingen. Tomt.
Hvorfor sa du nei til meg, da? gliste jeg.
Hun svarte ikke.
Etter å ha fikset kranen og byttet lyspære, dro jeg hjemover.
Ingrid falt i tanker, hun tenkte tilbake på barndommen, på den lubne gutten som alltid hadde vært forelsket i henne.
Jeg hadde virkelig forandret meg høy, slank, med mørke øyne. Men smilet mitt var det samme.
Hun rakk ikke engang å spørre om jeg var gift.
Så, nyttårsaften 31. desember ringte det plutselig på døren.
Ingrid ventet ingen.
På trappen sto jeg i ny dress, med en stor bukett blomster i hånden.
Ingrid! Jeg spør deg én gang til. Vil du gifte deg med meg, eller skal du vente på en prins til du blir pensjonist?
Hun begynte å gråte, men smilte og nikket ivrig.
Andre gang fikk jeg ja og denne gangen var det for alvor.
