Kjære dagbok,
Svigerinnen min er virkelig en ekte frue… Egentlig kunne jeg bare avsluttet historien med de ordene, for all frustrasjonen min ligger i den setningen, men jeg må forklare nærmere.
Hver kveld kom jeg hjem fra jobb og sank ned i sofaen, helt utslitt. Tenk deg hvor mye jeg da hadde overskudd til å lage middag til forloveden min. En dag åpnet jeg ytterdøra og hørte mannen min i telefonen. Det virket som samtalen nettopp hadde startet:
Ja. Hei mamma…, ja…, ja…, nei, jeg har ikke spist ennå! Hun har akkurat kommet hjem, og kanskje lager hun noe mat hvis hun orker. Ja da, selvfølgelig er jeg sulten, jeg har bare spist frokost i dag. Men sult er jo ikke verdens undergang, mamma, jeg klarer meg. Så… inviterer du meg inn?
Jeg ble så irritert at jeg ikke klarte å si et ord mens de snakket. Jeg sto bare der med knyttede never. Og etter at han la på, snudde han seg mot meg med det mest uskyldige smilet, hoppet litt opp og ned og sa: «Mamma inviterer oss på middag!» Så begynte han å ramse opp alle de rettene hun pleier å lage til kveldsmat. Jeg hadde så lyst til å fortelle ham akkurat hva jeg synes om svigermor. Og til dessert, et innlegg om «Hvorfor kan du ikke spise før leggetid?». Men… jeg tok meg sammen, sminket meg litt og ble med på middag.
Men for meg var dette dråpen som fikk begeret til å renne over, og etterhvert gikk vi fra hverandre. Nå er jeg gift for andre gang. Vi arbeider begge to, og er ofte slitne når vi kommer hjem, så nå bytter vi på å lage middag. Det gjør faktisk at det er ro og harmoni hjemme hos oss.
