Du aner ikke hvordan alt dette startet, det kunne like gjerne vært en vanlig mandag. Slike små, nesten umerkelige hendelser som til slutt sprer seg som sprekker i iskaldt glass. Espen og Mari de hadde endelig fått seg sin egen leilighet her i Drammen, tenk deg det. Alt var nytt, Mari var gravid, og fremtidsplanene duftet av liljekonvall og vårlys i vinduskarmen. Leiligheten var stort sett tom, så Espen gikk i gang med å snekre og male og alt som skulle til for å lage sitt eget rede. Da han manglet drill typisk gikk han og banket på døra hos naboen.
Naboen, som presenterte seg som Henrik, var ikke bare eier av en drill, men en sånn fyr som snakker mye, ler høyt og hopper rett inn i samtalen som om de hadde kjent hverandre i årevis. Han slang med beinet over terskelen, så inn i stua og det glemmer jeg aldri ga Mari et blikk altfor lenge.
Hvem er så heldig som har fanget en sånn flott dame? sa han, null filter, rett foran Espen. Ser henne fra vinduet mitt på balkongen hele tiden. Hun kunne gjort det bra i andre kretser, for å si det sånn.
Hadde Mari reagert surt eller sagt ifra, ville Espen ha stoppet talen hans på flekken. Men hun smilte beskjemmet, tok det som en klønete kompliment. Espen lot saken ligge; ikke noe vits å lage drama når Mari uansett burde slippe stress. Han tenkte at Henrik bare var litt for raus med småpraten, sånn som enkelte kan være.
Det viste seg fort at Henrik ikke ga seg med et tilfeldig blikk. Han dukket opp jevnlig, alltid med flotte blomsterbuketter og eksklusive matvarer man mest bare leser om i ukeblader. Plutselig kom han med vin og invitasjoner, og etterhvert ble han skamløst pågående.
Espen da, skal du ikke bare la meg få Mari? Hva kan du egentlig tilby? Mer spartelarbeid og regninger, kanskje? Med meg hadde hun skint som diamantringen på monarken.
Da rant begeret over for Espen. Drevet av ren forbanna stolthet, ga han Henrik en rett høyre over kjøkkenbordet.
Etter dette ble det stille fra Henrik. Men Mari, hun skjønte ingen ting og ble såra av Espens sinne; han ville ikke fortelle henne sannheten hvorfor bekymre henne? Espen bar på det alene, og altså, du vet når folk blir mørke og borte i blikket sånn var han. Kanskje derfor hun der fremmede dama la merke til ham på gata.
Unnskyld, kan du vise vei til togstasjonen? spurte hun med sjenert stemme.
Espen, oppdratt med norsk godhet og hjelpsomhet, tilbød seg å følge henne. Hun het Ingrid, flørtet forsiktig, og plutselig kjente Espen seg levende igjen, sett etter alt det vonde hjemme. Han dro en spøk, fortalte litt om jobben, og merket ikke at en kraftig type kom ut av bakgaten.
Fyren begynte straks å dra i Ingrid, kom med ufine ord, og Espen, som hadde Henrik friskt i minnet, tørna og smalt til ham. Fikk et slag inn, men allerede da tok politiet ham, og Ingrid begynte å gråte og sa at han hadde angrepet henne. Da skjønte Espen alt var rigget. Bakmannen kunne det bare være én: Henrik.
Han ble sittende i varetekt, og det var der han fikk vite at Mari hadde født for tidlig, skremt av nyheten om Espens arrestasjon. En sønn ble født, men Espen så ham aldri i posten kom skilsmissepapirer og krav om å gi fra seg farsretten. Henrik trådte inn som ny mann og far. Espens verden kræsjet brutalt det var bare tomhet igjen.
Når han slapp ut fra fengselet, sto han rådvill utenfor portene. Han hadde tenkt mye på hevn, men virkeligheten var bare kald. Han bestemte seg for å dra hjem, nordover til Kongsvinger, til moren. Der var minnene like bitre: Faren hadde tatt livet sitt der, mor giftet seg opp igjen, og stefaren slo både kone og gutt. Nå virket stefaren sliten og på vei ut, så Espen turte for første gang å ta igjen når det igjen ble bråk. Det endte med at stefaren slo moren, og moren, gråtende, insisterte på at han ikke var så ille, bare hadde fått i seg for mye.
Espen innså at heller ikke der var det plass for ham. Moren presset en lapp i handa hans adressen til en kusine i Stavanger som nylig hadde fått seg hus, men Espen kjente ingen tilknytning og dro aldri.
Årene etterpå skled forbi som endeløse regnværsdager: Espen drev fra benk til benk på Oslo S, tok hvem som helst jobb og sov hvor det ble plass. Hele verden føltes som et monstermaskineri som malte stykker slike som ham. Men i dette mørket kom plutselig Oda inn i livet hans.
På et jobbintervju med et lite flyttebyrå trodde han ikke på sjanser, men Oda, ei dame med myndig blikk og fast håndtrykk, leste CV-en hans grundig.
Du virker som en pålitelig kar, sa hun, bare har hatt livet mot deg. Jeg skal hjelpe deg inn her.
Det føltes som å vinne i Lotto. Han fikk ikke bare jobb, men også et lite rom i et hybelhus. Espen gledesstrålende kjøpte en eske Melkesjokolade og et enkelt blomsterknippe til Oda for å vise takknemlighet. Men hun så det som noe mer, og plutselig sto han ved alteret.
Oda var ikke som Mari, hun tiltrakk seg ikke ekstra oppmerksomhet, og det føltes trygt. Hun hadde en sønn fra før, en liten gutt på fem, og Espen, savnet etter sin egen sønn sterkt i hjertet, knyttet seg til Henrik (ja, han het faktisk det) av hele sitt hjerte. Endelig ville han være en god ektemann for noen.
Men trygg havn ble det aldri. Oda hadde et kraftig temperament, og hverdagen var preget av bråk, krav og kjefting. Hun kunne slå, og unnskyldte seg aldri. Slik behandlet hun også sønnen, og Espen stilte ofte opp for Henrik.
Gutten Henrik var lyspunktet hans. De dro på fisketur, mekket sykkel og ruslet i Frognerparken sammen. Men Oda syntes bare gutten tok tid fra «viktige ting» som å tjene penger.
På en nattevakt treffer Espen så Elise. Hun lignet Mari til forveksling, samme milde trekk, men en annen ro og dybde. Espen, sulten på varme, falt for henne, uten egentlig å forstå at det var utroskap han drev med. Han ville ikke reise fra Henrik, men hjertet rømte før hodet rakk å si stopp.
Elise ble gravid. Espen fortalte alt til Oda. I stedet for å eksplodere, kollapset hun i gråt og trusler om å ta sitt eget liv. Espen lot seg binde av skyld, følte han skyldte henne hele livet for at hun hadde reddet ham en gang.
Elise viste en stor raushet og ba ham ikke velge. Espen lovte å hjelpe henne, men Oda fikk straks ordnet flytting til en annen del av landet. Dermed gikk flere år uten kontakt. Brevene fra Elise stilnet snart. Så ble det til at Espen oppdro et barn som ikke var hans, mens hans egne vokste opp med fremmede menn.
Årene som kom, gikk i ett: slit, sykehus, piller. Oda ble bare surere for hver dag Espen ikke strakk til. Til slutt ringte mora stefaren var død og hun på dødsleiet. Oda lot ham dra, og i løpet av året kom skilsmissepapirene. Espen signerte uten å føle noe som helst.
Han nektet å bli boende i barndomshjemmet fylt av sorg. Han solgte huset, og da ringte kusina fra Stavanger og foreslo at han kunne investere sammen med dem i et felles hus. Espen, desperat etter familie, sa ja og overførte alle pengene. Men da han kom ned, var huset bare i deres navn og han ble høflig bedt om å forlate. Kusina kjøpte en enveisbillett til Oslo for ham synd på ham, mente hun.
Der ventet ensomheten på Oslo S. Kø på suppekjøkkenet, netter på papirslipper og iherdige sykdommer. På sykehuset sa en eldre lege, idet han leste journalen hans:
Du har mange gode år igjen, skjønner du? Hvorfor har du gitt opp allerede?
Men for hva? tenkte Espen. Svaret lynte gjennom ham: For barna. Selv om han hadde gått på trynet, kunne han prøve å ordne opp.
Først ville han finne eldste sønnen. Legekompisen tipset ham om et TV-program for savnede i Norge, og etter en uke ringte det: sønnen Martin var funnet og ville møte.
Espen var så nervøs at hendene ristet. Martin kom i en blank BMW, høy, kjekk men like kald i øynene som Henrik.
Hva vil du? Spør du etter penger? var det første han sa, uten varme.
Espen nesten mistet pusten.
Nei, jeg ville bare se hvordan du har det.
Vi har ingenting å snakke om. Jeg har én far, ikke deg. Mamma fortalte alt den gangen jeg måtte gi samtykke til en operasjon. Så la oss avslutte det her.
Martin prøvde å stikke en bunke 1000-lapper i handa hans, men Espen rista på hodet. Smerten var fysisk. De var fremmede. Og da husket han plutselig Henrik, gutten. Nå måtte han være blitt student. Oda hadde forbudt kontakt, men nå var det fritt.
Oppringningen var enda verre.
Du dro. Du slettet oss. Mamma fortalte alt. Ikke ring.
Siste halmstrået var Elise. Han torde knapt, men måtte sjekke. Drepte hun ham ville han la det være, men han måtte i hvert fall vite.
Han gikk til huset der han hadde gått så forsiktig på tå tilbake da. Hånda skalv. En gutt på ti åpnet med samme blå blikk som Espen, og et drag av Elise.
Hvem er du ute etter? spurte gutten, litt forfjamset.
Espen, hvem er det? ropte en kjent stemme inne på kjøkkenet.
Espen ble stående, stum. Det var Elise, litt grå i håret, i husmor-kjole med en krukke hjemmelaga syltetøy. Hun stivnet, krukken slapp og knuste, og kirsebærsyltetøyet rant utover flisene.
Espen… hvisket hun.
Hun gikk rett over glasskårene og holdt rundt ham, tett og lenge. Han kjente lukten hennes den samme som før.
Jeg har leita etter deg i alle år … Men ikke nå, vi tar det etterpå, kom inn, du ser sulten ut. Se, dette er sønnen din. Espen junior. Han vet at du finnes. Jeg har vist ham bilder av deg, har jeg ikke, gutten min?
Guttungen så storøyd på ham, nikket spent. Espen slapp ikke Elise, men rakte hånda frem til barnet sitt, stemmen sprakk men for første gang på mange år gråt han av glede, ikke sorg.
Hei, gutten min. Unnskyld at det tok så lang tid.
Der, midt i syltetøy og glasskår i et gammelt kjøkken, fant Espen endelig det han aldri trodde han skulle få: Ikke forklaring, ikke unnskyldning. Men hjem. Et sted han hørte til, et sted noen ventet på ham.
